I NK er de ganske stormannsgale, triumfbuen deres er større enn den i Paris, de bygger nå et hotell på 105 etasjer, en svær pyramide, som de neppe har behov for med tanke på hvilken turisme de har. Og så har de et stadion som skal ha en kapasitet på 150 000 sitteplasser, som hevdes å være størst i verden.
På denne store idrettsarenaen har de hvert år i august en kjempestorforestilling som kalles Arirang. Denne vises tre ganger i uken i ca en måned. Dette er en forestilling hvor mer enn 150 000 aktører opptrer.
Ene langsiden var full av folk med plakater i mange farger, og i fellesskap malte de store bilder. Natur, portretter, slagord og så videre. En skjønnmaling av hva som er oppnådd etter at den store leder og evige president tok over makten. Tablåer i alle utgaver ble vist i en forrykende forestilling.
Samtidig ble det på matten oppført den ene imponerende framvisningen etter den andre, militært, dans, sport, barnelek og folklore. Svært imponerende. Alt var uhyre koordinert til minste detalj. Aktørene løp inn og ut raskere enn vi klarte å følge med.
Kineserne fikk, til stor jubel, sin del av æren for “framgangen” i landet. Og i finalen var “Internasjonalen” i fokus og de røde faner vaiet sammen med røde roser for å hylle denne endelige perfeksjon av det sosialistiske samfunn.
Dette var en fantastisk framvisning, jeg kunne ikke se noe som ikke gikk som planlagt, alt var perfekt teknisk sett.
Så ble vi tauet raskt tilbake til hotellet, ringen i nesen begynner å gnage litt nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar