Siste etappe

Etter elveturen gjenstår bare sjarmøretappen. Luang Prabang når vi med minibuss og tar inn på et bedre gjestehus enn det vi pleier.

Munkene går tidlig hver morgen og mottar almisser fra de troende.

Luang Prabang er hjemsted for den viktigste munken i Laosbuddhismen, her er mange templer, og tilsvarende mange munker. Den siste kongen i Laos bodde her fram til kommunistene fikk makten i 1975, etter krigen om Indokina.

Laos er et fattig land, og det er store kontraster mellom de områdene vi har besøkt i nord og byene Vientiane og Luang Prabang. Dette er også de vanligste byene å besøke hvis man er i Laos noen dager, og er vel verdt et besøk, særlig Luang Prabang. Her er bare lave hus og mange små gater, trafikken er ikke særlig stor og her er rent og fint. Det ser ut til at de har god kontroll på hvordan turismen utvikler seg, og dette har nok sammenheng med at byen er på UNESCOs Verdensarvliste.

Vientiane er en metropol på størrelse med Bergen, og har vaner fra tiden da franskmennene styrte her.  Landet lærer av sine venner i Kina, Vietnam og Thailand. Maoisme, marxisme og leninisme og kapitalisme. Korrupsjon lærer de hvor som helst.

Alle vi har vært i kontakt med har vært blide og hjelpsomme. Mange vi har snakket med vet ikke om Norge i det hele tatt, men jeg håper at vi etterlater oss et inntrykk av å være ganske ok. Guiden vår på trekkingen, Som, husket at det på rissekker de fikk mat fra når han var liten sto «from Norway».

Kahwp Jai = tusen takk.

På elven Nam Ou

Etter trekkingturen overnattet vi i Hat Sa som ligger ved elven, for å reise med båt nedover. Disse båtene går bare dersom det er nok passasjerer, eller man er villig til å betale ekstra.  Lengre ut i den tørre sesongen kan det godt skje at ruter må kanselleres, eller at passasjerene må ut og hjelpe til med å dra båten fordi det er for grunt. Det ble to dagsetapper på elven Nam Ou mot Mekong elven, fra Hat Sa til Muang Khua og videre til Nong Khiaw.

Første etappen fulgte vi en typisk lokal båt med plass til om lag 20-25 personer. Det var god plass om bord slik at vi fikk hver vår tofte og kunne strekke ut bena litt. Båten var maks fire fot bred, og toftene var lave. Båten hadde stoppesteder underveis, dersom det stod noen på land og veivet med hendene. Folk kom på gjerne med stor bagasje som ble plassert akterut eller mellom toftene. Ett sted var det en liten båt hvor far og sønn hadde en død bukk om bord og en levende catfish. Etter litt forhandling ble fisken kjøpt av en av passasjerene og slengt under bagasjen. Fisken var mer enn død når vi kom fram.

Langs elvebredden og i vannet så vi blant annet flokker med bøfler, noen er helt lyse på farge. Vi så ikke ville dyr, men en god del fugler i knallfarger. Her er en god del ganske kraftige stryk vi skal igjennom, og de som sitter framme må ta en del sprut. Vi som er vant med båt sitter bak.

På et stoppested som var ved en litt større landsby annonserte kapteinen fem minutters tissepause som er de ordene han kan på engelsk, og da var det om å gjøre å finne seg en usjenert plass å få lettet på trykket.

Vi hadde med vann og noe å bite i. En liten gutt på veg til Nong Kiaw med sin far ble forsynt med mandariner og kjeks.

Etter første dagen sjekket vi inn i Muang Khoa på første og beste guest house, og dette var jo rene luksusen etter å ha vært utenfor allfarvei og langt oppi skogen noen dager. Restaurantene, ja flere, bød på baguetter og kaffe og aldri har vel hvitt brød smakt så godt, og deilig lao kaffe! Vi ble enige om at det var godt å være tilbake i sivilisasjonen igjen selv og det er langt fra norsk standard.

Denne byen er et typisk sted der folk som reiser i området stopper, enten på vei til eller fra Vietnam.

Neste dag gikk turen videre til Nong Kiaw, og det fortsatte mye på samme måten som dagen før, men når båten startet var det bare utlendinger som oss om bord. Etter hvert kommer det flere lokale om bord også.

Det er kjekt å reise på denne måten. Vi kan se hvordan livet langs elven går med planting av avlinger på strendene nå når regntiden er over, vi ser fiskere som med forskjellige redskap prøver å fange litt fisk, kanskje nok til at noe kan selges.

Elven er ikke særlig stor der vi startet, men den blir større ettersom vi kommer lengre ned i dalen. I starten er det en typisk v-dal med bratte, grønne sider, men etter hvert blir det mer åpent og variert. Elvens viktige rolle som reisevei er i ferd med å endre seg. På grunn av kraftutbygging og annen aktivitet forbedres flere og flere veier hvert år.

Denne båtreisen var et av våre høydepunkt for turen.

Tur til Akhalandsby

Klokken halv åtte går guiden vår, Som, Stefan fra Tyskland og vi om bord i en liten buss som skal kjøre oss til Hatsai hvor vi starter todagersturen vår med en halvtimes båttur oppover i elven. En smal båt med motor og  plass til 6 passasjerer ligger klar ved elvebredden og vi får utdelt dagens rasjon med 1,5 liter vann. Vi passerer området hvor kineserne bygger demning for således å hente ut kraft. Elven er stille, men noen elvestryk skal vi gjennom og da spruter det godt på oss. Herlig!

Etter en kort stund legger båten inn til land: «some problem». Propellen er gått i stykker, men det går fort å skifte ny og kaste den gamle på land   

Så blir vi satt på land og trekkingen begynner for alvor. Som finner hver vår stav til oss, men i løpet av dagen har alle fire lagt fra seg denne. Etter 2,5 timers gange er det tid for lunsj. Vi setter oss rett ned på stien etter at Som har lagt greiner på bakken. Ut av ryggsekken sin tar han kokte egg som han skreller med de lange neglene sine, kokt småfisk, grillspyd med svinekjøtt, klebrig ris og bananer. Vær så god og spis, alt er Laomat. 

Vi går gjennom tette skoger og kratt med tydelige stier. Svetten siler i solsteiken, men det er deilig å få brukt kroppen litt i oppoverbakkene. Vi passerer en landsby og besøker den neste. Det vil si at vi hilser på landsbysjefen og får servert te inni den mørke og kjølige huset. Når barna ser oss komme løper de først vekk, men så kommer de gjerne fram igjen og hilser «saabai di». Stefan har langt hår og mye skjegg og det skaper forundring både hos barn og voksne. 

Utenfor stueveggen står en høygravid jente og fjerner kjernen fra bomull med et for oss et gammeldags redskap og vi får lov å ta bilde. Etter det kan bomullen spinnes, farges og veves til de tradisjonelle draktene som spesielt damene bruker.

 
Landsbyen vi skal overnatte i ligger ca 1300 moh. og vi ankommer dit på ettermiddagen. Denne landsbyen har 350 innbyggere fordelt på to landsbyer. Når de blir for store må de deles. Dette er som å komme minst 120 år tilbake i tid. Det vrimler av høns, griser og hunder i alle aldre og noen kyr og okser. Det gjelder bareom å ikke trakke midt oppi de ferskeste kukakene.

De eldste husene har bare gresstak, men de fleste har bølgeblikk på taket og bambus til vegger. Landsbysjefen vår har vært leder i 20 år. Eldste sønnen på 23 år skal overta etter sin far. Han har skaffet seg kone fra en annen landsby. Det er vanlig å gifte seg som 15-16 åring og det blir mange barn, da prevensjonsmiddel ikke brukes.

De gifte konene går i sine tradisjonelle drakter, noe også mennene gjorde før, men ikke nå lenger. Akhastammen som vi besøker har mørkeblå, nesten sorte, klær. Hodeplaggene er pyntet med sølvsmykker, jo mer jo bedre. De bruker gjerne gamle mynter, en mynt vi så var preget i 1920. Små barn går med luer pyntet litt på samme måte. Svigerdøtrene blir behandlet tilnærmet som slaver. 

Huset til landsbysjefen er ganske stort og på ene langsiden litt opp av bakken ligger svigerdøtrene med småbarna i sine avlukker. På den andre siden ligger mennene i et kammer og kvinnene i et annet. Besøkende bor i mennenes rom, og noen av mennene flytter ut. Dianne teller som æresmann og får lov å sove på guttesiden og er glad for å kunne krype inn i myggnettet vårt. 

Kjøkkenet er et eget rom med gruer i begge ender og minst 10 hunder og høns og kyllinger som går mellom bena på damene. Samtidig leker halvnakne barn på jordgulvet. Vi spør om vi kan ta bilde, men det vil de ikke, så det må vi akseptere.

 

Mens vi står utenfor kommer en eldre kone og peker på foten sin som er pakket inn i en tøyfille. Ikke enkelt når vi ikke kan forstå hverandre, men vi kan se at foten er hoven.  Stefan åpner førstehjelpsutstyret sitt og finner noe salve og gasbind, så får vi håpe hun blir bedre. 

  

Landsbyen har et eget sted for kroppsvask litt utenfor «sentrum», så her tar guiden oss med før middag. Det blir en kattevask for Dianne sin del, men Som tar et skikkelig bad og skrubber bena. Om dagen bader mannfolka, men når det er mørkt er det damene sin tur. Landsbyen har ikke elektrisitet, men det ser ut for at alle sammen har hver sin lommelykt. Når solen går ned i sekstiden, henter ungene en jakke og lommelykt og fortsetter leken.

Vi får servert middag på et lavt bord med små krakker og det er eldste sønnen i huset som nå er vert. Rart hva som smaker når en er sulten, og risen blir man mett av. Og så må vi skåle med risbrennevin, Lao lao, som seg hør og bør. Damene og barna spiser på kjøkkenet. 

Myndighetene sørger for litt skole for barna i landsbyen, men bare til de er 13 år. De har sitt eget språk og snakker ikke lao.

 

Om kvelden kommer tenåringsgutter fra en annen landsby, for å treffe jentene sier Som. Utrolig nok er de stylet som om de skulle bo i en storby med tøffe klær og velfrisert hår. Her må de gå lange veier i skogen for å komme til byen og handle, men verten vår hadde likevel et stort skatoll i stuen. Det var fraktet i to deler av åtte menn og det tok en hel dag. Fjernsynsapparat har de, men ikke strøm. Telefon på 450 nettet har de også, og den virker, men det passer liksom ikke inn i tilværelsen her i dette primitive livet.

Vi la oss halv åtte, men soving var det så som så med. Madrasser var nærmest bare en tynn matte på bambussengen og putene var harde.  Hundene gjødde intenst og så begynte hanene og gale. Midt på natten var det et veldig rabalder utenfor soveromsveggen. Det viste seg at en bøffel hadde kommet innenfor gjerdet og forsynt seg med klær som hang til tørk. Guiden sin skjorte var borte og Stefan sin trøye var tygget  i stykker. Før vi gikk fikk vi fylt opp flaskene våre med te i stedet for vann. 

Vi så at damer og menn gikk ut for å jobbe på markene. En jente hadde valmuefrø i kipen sin. Det er tid for å så nå. Regjeringen vil ha slutt på denne dyrkingen av opium, men det er vanskelig å få bukt med, de tjener jo gode penger på dette og bruker det gjerne selv også. 

Myndighetene sender ut delegasjoner for å få folk til å slutte med opium og heller dyrke andre ting. De som dyrker opium blir ilagt høyere skatt enn dem som dyrker mat og bomull. Det er lite effektivt. De vi møtte hadde innkalt til møte i en landsby med 35 familier, men bare en møtte. Politiet har også sine raid med brenning av avlinger og kontroll av transporter.

 

Vi besøkte også en landsby denne dagen, fikk te og «medisinmannen» vår Stefan ga organiske dråper til landsbysjefen som hadde ondt i magen.

Så bar det videre nedover dalen og gjennom rene jungelen som nå er fuktig på stien. Velkommen til igleland, sa Som. Heretter måtte vi stadig vekk stoppe og sjekke beina. Har ikke tall på hvor mange ekle igler vi har knipset vekk fra skoene og sokkene, men heldigvis er de harmløse, og bare få klarte å komme seg helt inn på huden. Man går ikke barbent i sandaler her med mindre man ønsker årelating.

Turen i dag tok bare 4 timer og det var deilig å få av seg skoen og vasse i elven etterpå. Guiden tok fullt bad igjen. Så var det å bli fraktet i båt igjen tilbake til Hatsai og finne guesthouset hvor vi også spiste lunsj sammen med Som før han tok bussen.

Busstur nord i Laos

Vi skal nå ta bussen fra Oudomxay til Phongsaly. Første spenning med en slik busstur er å finne ut om den går, når den går og hvorfra. Stedet er som regel lett, det er de enige om. Tidspunkt kan det være verre med, så etter litt spørring rundt kan man som i dette tilfellet ha tre forskjellige tidspunkt, åtte, halv ni og ni, og så møter vi opp i god tid før det tidligste. Vi går til busstasjonen klokken halv åtte, og når vi får oss billetter bekrefter de avgang klokken halv ni. Det er bare å vente på bussen og avgangen.  Turen skal være tohundre og tretti kilometer, og ta ni til femten timer, men noen har sagt at veiene er bedre nå og at tiden er kortet ned.

Vi får oss te ved et bord og koser oss med å se på folkelivet. En franskmann prøver å komme på bussen med sykkelen sin, men han får beskjed om å betale full billett for sykkelen også, men det er ikke betaling for bagasje ellers samme hvor mye man har. Her er mange busser og full fart, og i det som for oss virker som det rene anarki er det likevel en form for system.

På bussen vår laster de fullt på taket med madrasser og masse bagasje. Så fyller de de små lasterommene som er nederst. Deretter fyller de inne i bussen. Det er minst et halvt tonn kobberstenger og kabler som skal med, og så er det ti til femten tyveliterspann med maling i tillegg til de vanlige sekkene med ris og andre matvarer. De fyller også innunder setene og mellom beina på en del av passasjerene.

Så klokken ti over ni kommer vi av gårde. Etter kort kjøring er det stopp for lessing av mere varer, madrasser er populært. Det meste av varene vi ser er Kinavarer. Kina er i ferd med å overkjøre Laos i disse områdene med billige varer. Men de driver også storstilt utbygging av veier og dammer til kraftproduksjon, og de tar ikke særlige hensyn til miljø og befolkning.

Etter to timer stopper vi i et kryss. Her har vi anledning til nødvendige ærend, og kan handle litt snacks til den videre reisen, frukt, kjeks, grillet jordrotte eller andre fristelser. To tyskere med sykler går av her for å sykle deler av vegen, jeg tror de vil sykle til elven for å ta båten nedover igjen.

Så er det tut og kjør igjen. Det fløytes med et usannsynlig kraftig horn, med en usannsynlig hurtig frekvens. før hver sving for hver person og alt annet som rører seg. Samtidig har de popanlegget på fullt med lokale svisker som presser seg inn i ørene og inn i hodet. Bussen er bruktimportert fra Korea, en nedslitt og skranglete Huyndai.

Veien går gjennom trange daler og over åser. Vi ser skog og dyrket områder om hverandre, regntiden er over, og det meste av risen er høstet.

En kar framme i bussen roper noe, og bussen stopper opp. En bonde på vegen har fire fine ferske griseføtter som han vil selge, og en passasjer har lyst på. Det blir mye fram og tilbake men selgeren aksepterer ikke budet og pakker kjøttet tilbake i pappkassen sin for å vente på neste kjøper.

I perioder er jeg lei av støy og støv, og jeg spør Dianne hvorfor vi ikke heller drar til et sted med svømmebasseng og ro og fred. Hun spør «Fire uker på Playa Ingles, mener du?». Og så ler vi godt og vet at dette passer oss veldig godt.  

Vi passerer en gjeter med en flokk kyr, han har to jordrotter på spidd som en dame på bussen gjerne vil ha med seg hjem. Og nå blir det handel, assistenten på bussen sørger for at de blir pakket inn, og så fortsetter turen på en veg som er smal og veldig svingete, men overflaten er ikke så verst, omtrent som mellom Nesbø og Ostereidet i sommer. 

Dette er en lokalbuss, og folk går av og på undervegs, vi stopper også for å lesse av madrasser og andre varer som fraktes. Sjåføren sørger ikke bare for frakten og betalingen av dette, men han gjennomfører transaksjonen mellom selger i byen og kjøper i landsbyene.

Veien blir smalere og går oppover, vi blir færre på bussen og i Boun Neua, går de fleste av. Nå er det bare førti kilometer igjen til vi er framme, det bør gå på en time, men det kommer litt an på hvor mange trailere med sement vi må passere på veien. Sementen er til kineserenes veg og damanlegg og det går ganske mange av dem. Veiene er nå så smale at det egentlig ikke går an å kjøre forbi, men det gjøres likevel.

Det er like før solen går ned når bussen svinger inn på en støvete busstasjon, ganske nøyaktig åtte timer etter vi startet, selv om det ringer i hodet og støvet tørker i halsen har vi satt personlig rekord for vi var forberedt på en lengre tur.

Phongsaly er en sliten og støvet by som er regionhovedstad her helt nord i Laos klemt mellom Vietnam og Kina. Men er også et utgangspunkt for å besøke fargerike originale stammefolk i skogene rundt omkring her.