Tour de Rapa Nui

Påskeøya, stillehavsøy, statuer, bølger, endelig kan vi reise til denne lille øyen som ligger langt fra alt og alle.

Når vi ankommer er det en sen varm kveld med regnbyger, det lukter sydhavsøy.

Flyplassen har bare en lav bygning der vi venter lenge for å få bagasjen, før vi blir mottatt med blomsterkranser og drar til hotellet vi skal bo på. Det er bare ett fly om dagen, og mer enn 3800 kilometer til Santiago som er den eneste flyforbindelser til fastlandet.

Nordmenn tenker fort på Kon-Tiki og Thor Heyerdahl sitt forsøk på å bevise at befolkningene på stillehavsøyene kan stamme fra Sør-Amerika.

Lokalbefolkningen har en stor festival i året, og vårt besøk faller sammen med denne. Hver kveld mens vi er tilstede er det arrangementer på en stor scene satt opp på en festplass ved stranden i byen Hanga Roa.

Første kvelden ser vi fortellere som har malt tradisjonelle bilder og figurer på kroppen som de bruker mens de med stor innlevelse viser sin fortellerkunst. Til stor begeistring blant de mange oppmøtte.

En kveld er det et to kor som vekselsvis synger sine fengende, og litt naive sanger, mens orkesteret spiller trekkspill og lokale instrumenter, og dansere svinger seg. På fremste rekke sitter sydhavsjentene med høy splitt i skjørtene og viser sine solbrune legger og lår mens unge bronsefargede gutter kledd i kun noen løse fjær brisker seg mellom alle jentene.

Øyen er ikke veldig stor, og vi farter rundt, delvis med buss og delvis med sykler.

Rundt hele kysten er det plassert mange hundre store figurer, statuer som kalles Moai, og som er hugget ut av fjellet. De er plassert på steder som ble brukt til gravsteder og ritualer. I varierende antall og størrelser sto de med ryggen til havet på plattformer i forskjellige størrelser.

De som nå står har blitt gjenreist i de siste hundre år. På en strand på nordsiden fant vi en Moai som heter Ahu Ature Huki, den ble gjenreist av Thor Heyerdahl sammen med de lokale i 1956.

Men de fleste ligger med nesen i grusen enten som følge av interne stridigheter eller tidens gang.

I nærheten av den høyeste Moai som er funnet ligger, etter legenden, verdens navle. Helt nede i strandkanten er et merkelig symbol av en oval stein omringet av fire runde.

Statuene er alle hugget ut av et vulkansk fjell, Ranu Raraku.

Stedet ser ut som det har blitt forlatt for helgefri, og siden kom ingen tilbake på jobb. I et stort område ligger statuer i alle stadier av produksjonen.

Man kan se hvordan figurene har blitt hugget direkte ut av fjellet. Stedet er forlatt med mange delvis hugde figurer fortsatt fast i fjellet.

Andre ser ut som de vokser rett ut av bakken.

Fra dette stedet sier legenden at de vandret til sine plattformer til der de skulle stå, og forskere tror at de ble fraktet stående.

Ikke langt fra steinbruddet er den mektigste plattformen, Ahu Tongariki, der det er gjenreist 15 statuer, den største er ni og en halv meter høy.

Hodepryden, eller parykken er hugget et annet sted der fjellet er rødt, og satt løs på toppen av hodet på de store figurene som er opp til ti meter høye.

Det er et ganske imponerende skue, men dette var ikke en veldig rik øy, og det er en teori om at arbeidet som ble brukt på disse statuene var med på å utarme ressursene. Den en gang jungeldekkede øyen er nå nesten bar og overbeitet.

Kirken i Hanga Roa er en enkel liten bygning, men fasaden er dekorert med  kristne symboler blandet med tradisjonelle symboler og figurer.

Vi sykler langs ganske gode veier, uten særlig biltrafikk, det eneste vi må ta hensyn til er alle hestene. Overalt er det hester, og hunder.

Men i solsteiken og støvet blir norske syklister svette og skitne.

Så vi finner en liten kulp mellom de svarte vulkanklippene der den klare sjøen har mistet kraften, og bare ruller ut og inn i et rolig tempo. Vi kaster klærne og senker oss ned i det klare blågrønne vannet blant noen fargerike fisker.

Tilbake i Hanga Roa går vi inn på en sjappe og får oss et stykke av dagens fangst. Tunfisk som bare så vidt har fått se stekepannen. Mmmmhm...

Avgangshallen er noen benker under et tak, der det som skiller oss og Dreamlineren er et par palmer og litt hibiskus som blomstrer. Et par dager i Santiago de Chile igjen nå, så er det tilbake til havregrøt og stiv snipp på fabrikken.

Hasta luego, siempre.

Late dager i Chile

Vi stupte ned fra 4400 på Boliva/Chile grensen til 2400 moh med buss ned en lang bakke. Vi stoppet i ørkenbyen San Pedro de Atacama, ved foten av vulkanen Lincanbur. Her var det varmt, om kvelden kom kraftig torden og regnvær. 

Hullene i grusveien ble fort fylt med gjørme og det ble riktig så kleimete å gå. Lyset gikk, men da ble det ekstra koselig på restauranten med bål og te-lys. 

Utenfor byen finnes store observatorier for de som er interessert i stjerner og planeter. Stjernekikketuren som vi hadde meldt oss på ble avlyst på grunn av været. Det var kjedelig, men vi fikk nå refundert pengene.

Herfra tok vi fly til Santiago, men ble først plukket opp av minibussen som hadde registrert Dianne sitt navn på følgende måte: Doyen Quilvaer.

På flyplassen leide vi bil og satte kursen sørover og ut mot kysten til feriebyen Pichilemu. Inni landet var det 35 grader og vel så det, men langs kysten bare rundt 20 grader, så her var det kaldt. Dessuten blåste det godt, men vi "holdt ut" noen timer på stranden. Hotellet var veldig ok, men to dager var nok i denne byen.

Her vinner de ut salt fra havvannet, på gamlemåten.

Det er tydelig at nordmenn/europeere er sjelden her og få snakker engelsk. Men vi klarer oss godt med de spanske ordene vi kan, og Trond er en reser på å bestille mat.

Det er uvanlig varmt og tørt her denne sommeren. Det herjer mange store skogbranner i regionen som det er vanskelig å få kontroll på. Flere brannmenn og andre er omkommet og folk er blitt husløse. Vi passerte store avsvidde område, et trist syn.

I den lille koselige byen Lolol spiste vi lunsj på en fortauskafe.

I Santa Cruz besøkte vi Kjetil og Isabell som har et flott feriehus der. Familien til Isabell bor i nærheten og vi fikk hilse på noen av dem.

Dette er jordbruksland og det dyrkes en masse forskjellig i området. Solmodnet frukt og grønnsaker er rimelig og fantastisk godt.

Vi fire besøkte en vingård og fikk omvisning og vinsmaking. Veldig interessant og utsøkt vin. En liten produsent som bare eksporterer til Kina og Belgia.

Nå nyter vi tre dager i kystbyen Algarrobo 1,5-2 timer fra Santiago. Foruten Chilenere er det mange fra Argentina som ferierer her.

Koselig å promenere langs stranden med sand i sandalene og se på folkelivet og fuglelivet. Pelikanen for eksempel er en gøyal fugl. Vi kan også se på folkelivet fra balkongen på hotellrommmet. Hotellet har fem rom og ligger helt ned til stranden.

Mandag drar vi til Påskeøya, eller Rapa Nui, og leter etter Thor Heyerdahl.

Bolivia

La Paz ligger i en flott dal, det er Bolivias tredje største by og stedet hvor presidenten, regjeringen og kongressen holder til, til tross for at hovedstaden egentlig er byen Sucre.

Her bor det rundt 800 000, og det er ikke plass til særlig flere. Derfor har sovebyen El Alto blitt anlagt på høysletten like utenfor, og tilsammen er det mer enn 1,6 million i dette området.

Trafikken er et problem, derfor har myndighetene satt i gang en storstilt utbygging av et nett med gondolbaner som skal frakte folk rundt omkring. Til nå har de bygget tre baner og flere er under utbygging. Virker ganske smart i en by som har bratte dalsider. Undergrunn eller bybane på bakken ville nok vært nærmest umulig.

I den gamle bydelen, på plassen foran San Fransiscokirken var det et yrende folkeliv om kvelden. Gatemusikanter og sjonglører, politiske aktivister og predikanter, små vogner med mat og personer med butikken i fanget som ville selge det de hadde fått tak i.

Vi måtte også ha mat, og Dianne spiste lamabiff til middag. Hun fikk gangsperr i kjakene, men hevder smaken var god.

Bolivia er styrt av Evo Morales som ganske nylig har mistet sine to beste venner i verden, Hugo Chavez og Fidel Castro. Folk vi snakket med tror han vil tviholde på makten. Han er også leder for en venstreorientert bevegelse som støtter dyrkingen av coca.

For å vise at det er en ny tid har han korrigert klokken på kongressbygningen.

Tidligere var det mange amerikanske turister i landet, men disse har nesten forsvunnet etter Morales kom til makten.

Religionen for de fleste her er katolisismen som de blander godt sammen med hva som helst. Et lite område kalles heksemarkedet. Det er fem seks butikker der hekser tilbyr sine varer og tjenester. Spesielt er det mye kraft i tørket foster av lama og andre dyr.

Sjamaner og spåkvinner sitter på trappene, og det er populært å bli spådd i cocablader. Det som foregår i byen er mest hvit magi, det vil si at man søker lykke for framtiden. Svart magi, der man søker ulykke for andre foregår visstnok mest på spesielle fjell rundt omkring, gjerne på Muela de Diablo, djevelens jeksel.

Vi dro med nattbuss sørover til byen Uyuni, og kom fram tidlig om morgenen, passe ør i hodet. Dette området er rikt på mineraler, men dette Sør-Amerikas fattigste land klarer i liten grad å utnytte rikdommene sine til nytte for sine innbyggere.

Før var det en toglinje som fraktet mineraler til kysten, men dette stoppet opp, og nå er det en kirkegård for gamle tog. Her var vi heldige og traff Alexander Simonsen og Cecilie.

En del lokale selger salt  som de har renset, tørket og pakket.

Vi tilbrakte flere timer på den store saltsjøen, en av verdens største. På store deler av overflaten lå et tynt lag med vann som gir en flott effekt med gjenskinn og luftspeilinger.

Dette skal også være verdens største forekomst av Lithium, en verdifull ressurs som kineserene prøver å utnytte. Hvem ellers?

Når vi kom over på andre siden lå vi på et hotell som bare var halvferdig. Rommet vårt var bygget av salt, både gulv, vegger seng og nattbord.

Vi reiste i en firehjulstrekker sammen med to chicas fra Brazil, en kar fra Argentina samt guide og sjåfør i ca to døgn.

Etter saltsjøen dro vi inn i Andesfjellene, og var for det meste godt over fire tusen meter over havet, nådde aldri fem tusen, men nesten.

Vi dro gjennom fantastiske landskap med utrolige formasjoner og farger.

Til tross for at det egentlig er nesten helt goldt dukket det opp områder med vegetasjon noen plasser.

Ved vann var der flamingo og andre fugler.

Men ved den grønne lagune var det ikke liv. Vannet er farget av kobber, arsen og andre ting som gjør det til en giftsuppe. Vulkanen Lincacabur i bakgrunnen.

Siste natten lå vi på et høyfjellshotell på ca 4600 moh. Vi sto opp klokken fire om morgenen for å rekke bussen til Chile.

Grenseposten var kald og vindfull, men derfra stupte vegen ned to tusen meter, til høyde med Galdhøpiggen og 25 grader i San Pedro de Atacama.