Bhutan/Druk Dul/Dragenes Land

 

Klemt inn mellom verdens to mest folkerike land, gigantene India i sør og Kina i nord, ligger det lille landet, Bhutan. Et kongerike på størrelse med Vestland fylke, og folketall på ca 800.000.

Her er Brutto Nasjonal Lykke viktigere enn Brutto Nasjonal Produkt. De er svært opptatt av å ta vare på egen kultur. Alle nye bygg må ha et tradisjonelt ytre utseende. Alle offentlig eide bygg har røde tak, privat grønne.

Alle offentlig ansatte, og skoleelever må bruke tradisjonelle klær. Og alle andre oppfordres til dette.

På 80-90 tallet førte dette til fordrivelse, etnisk rensing, av en folkegruppe av nepalere som da hadde bodd i landet 70-100 år.

Landet er buddhistisk, dette preger landet på mange måter. Her i hovedstaden Thimpu ser vi templer høyt og lavt i fjellsidene langs dalen. Bønneflagg, som sender ut sine mantra med vinden, vinker overalt.

Nasjonalflagget er delt i to der den øverste gule delen representerer kongen og den politiske makten, mens den nederste oransje delen representerer den buddhistiske delen av samfunnet. Og på midten er den hvite dragen, Druk Dul/Bhutan.

Innflygingen til Paro International Airport (PBH) regnes som en av verdens mest krevende og spektakulære. Flyene slanger seg inn mellom fjell på opp mot 5500 moh før det brått presses ned på flyplassen på 2300 moh. Vi var så heldige at vi fikk en prøvetur, før vi landet på andre forsøk, og regnet høljet ned når vi løp til terminalen.

På andre siden av terminalen traff vi Sonam og Leki, guide og sjåfør, og dro mot Thimpu 65 km unna. Kontrasten i trafikken kunne ikke vært større, når vi kom rett fra galskapen i Dhaka. Få biler, høflige bilister og rolig kjørestil. Thimpu har ikke trafikklys, men i et hovedkryss står det en trafikkdirigent og dirigerer trafikken, grasiøst, men bestemt.

National Memorial Chorten.

Framme i hovedstaden får vi første innføring i Bhutans buddhisme, og ser det første tempelet, det blir flere i de kommende dagene.

Her er tente smørlamper som brenner ved tempelet.

Resten av kvelden koser vi oss på et fint hotell.

Onsdag er vi i Thimpu. Etter en innpakket Bhudda under restaurering, ser vi dyr i fangenskap, blant annet nasjonaldyret Takin. Det fortelles at dette ble skapt av en noe gal omfarende tantrisk munk, Drukpa Kunley (1455-1529). (Finnes ikke mye som er verre enn en dyrehage.)

Wangdi Tse Monastery besøkes, og så er det lunsj.

Vi serveres lunken te med smør og salt, ikke tenk på det engang.

Men maten er god nok, rød ris, kylling, fisk, grønnsaker og spesialiteten fersk chili i ostesaus som er bedre enn det høres ut, hvis du liker sterk mat.

På et ganske bra museum i et ordentlig gammelt hus får vi et glimt inn i livet, slik det har artet seg i en storfamilie. Dianne skyter blink, og vi smaker hjemmelaget risbrennevin, mye bedre enn teen.

Torsdag kjører vi nordøstover mot Punakha, og passerer Dachula, 3150m. Ved klarvær kunne vi herfra sett det høyeste fjell i verden som ikke er besteget, Gangkhar Phuensum, 7570m. Bhutan anser at alle fjell over 6000 meter er hellige, og klatring tillates ikke.  Vi oppholder oss, som du forstår, i det østlige Himalaya.

Tempelet Chimi Lhakhang, er for fruktbarhet. Her kan par som ikke får barn komme, og jenten, må vite, kan bære en 6-8 kilo sort fallos rundt tempelet tre ganger. Billedbok inne i tempelet viser mange barn som skal være et resultat av dette ritualet.

Da vi ikke kan ta bilder inne i tempelet setter vi her et diskret bilde som viser en vanlig bruk av fallos her i landet.

Vi var innom fylkeshuset. Dette satte Dianne særlig pris på.

Deretter dro vi til Lala Homestay, der et hyggelig par tar imot gjester for servering og overnatting. Før middag fikk vi en cocktail, som du her får oppskriften på. Smelt smør i en panne, ha i et pisket egg, når det begynner å koagulere har du i en god klunk med risbrennevin, serveres varm.  Når de andre rundt bålet drikker av det, gjør vi det også. Og ja, dette er også bedre enn smørte.

Sonam er guide og Leki er sjåfør, her i sivil

Vertskap, gjester og kongebilder.

Når vi planla turen ønsket vi å se og oppleve kultur. Dette er nærmest ensbetydende med buddhisme, og vi besøker hellige steder og templer. Vi blir fortalt mange historier og myter om mirakler og hvilken betydning disse har for menneskene her.

Vi får komme inn i de fleste templer, men ikke ta bilder innvendig. En plass fikk vi også lov til å komme inn i et såkalt hellig rom. Normalt er det bare dem som sokner til akkurat dette tempelet som har tilgang hit. Guiden mente vi var svært heldig med dette.

Nå er det godnatt her fra Phobjika-dalen, nærmere bestemt Wangdi Phodrang Dzongkhag, 2870 moh.