Dhaka, Bangladesh på tre dager.

 

Fredag 2. oktober: Taxien henter oss presist, klokken 05.15. Atten minutt senere er vi på Flesland. Der er det nesten fullt. Skolens høstferie startet visst allerede i går, og vi som trodde den ferien starter fredag.

Her kan du bli med på en kort tur til Bangladesh, og du tenker. Hvor er det? Eller, ja, revolusjonen i 1971 når landet ble selvstendig fra Pakistan. Eller kanskje du husker utestedet «Bangla» i Torggaten.

Lørdag 3. oktober: Samtidig som solen prøver å trenge gjennom smogen som ligger over byen som et klamt teppe, lander vi med flight TK712 fra Istanbul til Dhaka. Klokken er rundt halv seks på morgenen.

Betjenten i passkontrollen er litt skeptisk når jeg forteller at jeg skal bo hos en venn, ikke på hotell, men vi får visa kjapt. Snart står vi på plassen utenfor flyplassen mellom tusen taxisjåfører som ønsker å kjøre oss dit vi vil, og snart dukker vår nye venn, Sojib, opp som avtalt. Diannes kollega, Shamim, er bror til Sojib. Vi er så heldig at vi får låne Shamims leilighet. 

Dhaka er en storby, og jeg mener stor, her skal være opptil 36 millioner innbyggere, trengt sammen. Har søkt i flere kilder etter innbyggertallet, og usikkerheten er større enn hele Norges befolkning.

Byen ligger i osen der de store elvene som i India heter Ganges og Bramaputra møtes. Sammen heter de her Padma og renner sakte ut i Bengalbukten.

Sammen med Sojib besøker vi først bydelen som vi bor i, Uttara, og særlig sektor 7.

                                  

Beboerne organiserer selv noe av tjenestene for innbyggerne, som deler av sikkerheten, bosshenting, renhold av gater og annet. Offentlig helsevesen i landet er lik null, så her må det betales for de tjenestene som trengs, men innbyggerkomiteen forhandler med leverandører, i håp om at de kan skaffe gode priser for sine innbyggere.

                                        

Vi besøker både moskè og skole. Videre drar vi og ser på store områder med høyhus. Behovet for boliger er umettelig, så de bygger tett og høyt. Her er store planer for videre utvikling. Her er visst ikke mye snakk om desentralisering.

 

 

Maten som serveres her er fantastisk god, og det er alltid spennende å se hva man kan få servert. For oss er det lett å prøve hva som helst og setter pris på å spise lokale retter, det eneste vi strever noe med er kraftige middagsretter til frokost som her, med kyllingsuppe, dhal, oksekjøtt i saus og ris. Det kan fort bli litt mye.

Vi spiser her på det mest populære spisestedet for kacchi biryani, aromatisk risrett der kjøtt og ris er kokt sammen. Dette maker fortreffelig til lunsj.

When in Rome.

Slik kokes biryani.

Og her er plassen vi fikk den servert.

Med så mange mennesker som skal forflytte seg i denne byen blir trafikken stor. Men nå kveles byen.

Rickshaw, denne trehjulssykkelen som folk og fe fraktes rundt med for en billig penge har vært i byen «alltid», men for to år siden skjedde det noe. Den ble elektrifisert. Antallet har eksplodert, kilder mener det er opp mot to million av disse kjøretøyene nå. Eierne har blitt en maktfaktor som ikke kan ignoreres. Senest søndag stengte de sentral del av byen for å protestere. De krever å få kjøre hvor som helst, inkludert motorveiene. De nekter å måtte registrere seg eller ha tillatelser, de betaler ikke skatt. Sammen med biler, sykler CNG’er herjer de i trafikken. Noe som fører til endeløse floker.

Ser ikke helt bra ut dette.

                                   

Bangladesh hadde i 2025 besøk av 585.145 personer med fremmed pass. Dette inkluderer turister, forretningsfolk og alle andre, dette er lite i forhold til landets størrelse. Så når vi er ute blant folk ser vi at folk er nysgjerrige, stirrer, og noen vil ta selfier med oss. Når vi forteller at vi er fra Norge, svarer mange, Haaland.

Her var det mannen hennes som tok bilder.

Høsting av ris.

Mandag dro i på landsbygden, til landsbyen Saturia, der Sojib har sine røtter. Der besøker vi hans onkel, og til vår overraskelse hilser han oss velkommen på norsk. Habib Haque har bodd mange år i Bergen, men bor nå mye her i landsbyen. For noen år siden var han i Bergen bystyre for arbeiderpartiet.

Sojib til venstre og Habib til høyre.

Han viste oss rundt i nærområdet, og vi hilste på kreti og pleti der vi kom, tydeligvis en respektert mann i området. 

Her hilser vi på områdets politisjef som prøver å holde orden, med det han mente var knappe ressurser både av mannskap og materiell, en hyggelig ung mann.

På vei tilbake besøkte vi et stort og populært minnesmerke over falne fra frigjøringskrigen i 1971, der opp mot to million falne hedres for sitt offer under de blodige kampene for å bli selvstendige. En stor park er anlagt rundt selve minnesmerket.

 

Bruttonasjonallykke

Kan man måle bruttonasjonallykke?

Bhutan, landet som måler nettopp dette har lenge vært høyt på mågjørelisten, og nå gjøres det.

Vaksiner er satt, visum er klart, billetter kjøpt og spenningen er oppadgående. Vi har til og med bestilt de aller fleste overnattingene, men sånn er det når man er over den pure ungdom og vil ha litt forutsigbarhet  

Vi besøker også Bangladesh, og avslutter med sydentur til Sri Lanka.

Mer om reisen vil komme her etter hvert, og litt på Facebook. 

 

I skikkelig syden har man hodet opp ned.

Tirsdag morgen ble vi vekket klokken seks av en kar som banket i rekkverket og snakket utenfor. «Nå er det tid for at skilpaddene klekker og graver seg ut av sanden!» (redaktørens oversettelse) Vi heiv på oss strandskoene og sprang. 

For å beskytte skilpaddeeggene som legges på stranden, blir disse tatt vare på i eget område og de nyklekkede blir kontrollert sluppet tilbake i sjøen. Statistisk kommer en av tusen tilbake for å legge egne egg om ti til tolv år. Vi så to kull, hver på vel hundre skilpadder, de første løp i sjøen på 15 sekunder, mens lag nummer to hadde større utfordringer, og måtte nærmest kastes på sjøen.

Etter frokost med båt fra stranden «vår» til den lille øyen Rolas, ikke lange turen. 

Det de har å by på er at ekvator går igjennom her, noe de har markert med et verdenskart i mosaikk. Det er utrolig å kjenne hvordan man henger med hode nedover når man er på sørsiden av streken. :o) 

Ellers er det strender, og vi koste oss der med bading noen timer. 

Hele denne dagen var vi i modus «Leve Leve», mottoet her i landet. Noen lokale prøvde å dra i gang et strandparty, og fikk med seg noen franske fruer.

Dagen etter dro vi nordover igjen, og vi må innom litt alvor.

Det sies at verdens beste sjokolade lages her. Og landet er en viktig leverandør av kakaobønner til sjokoladeindustrien i verden.

Vi var innom flere kakaoplantasjer.  Disse ble etablert av portugisere som drev dem først med slaver og siden med arbeidere på kontrakter som ikke gav arbeiderene særlig frihet. Når landet ble selvstendig i 1975 ble plantasjene nasjonalisert. I følge vår mann var myndighetene ikke i stand til å holde driften gående. Og etterhvert med mer demokrati ble det landreform, og lokale bønder fikk delt landområdene mellom seg til å drive jordbruk selv. De som dyrker kakao i dag, og leverer god kvalitet er med i cooperativer som foredler og eksporterer produktene.

Felles for mange av plantasjene er at de var organisert som små landsbyer med produksjonsfasiliteter, boliger, kirker, skoler og hospitaler.  Tilsynelatende er disse anleggene, med få unntak, nå i totalt forfall. 

En politikksak til. Fiskerier drives kun fra kanoer, de aller fleste vi ser er hugget ut av trestammer, hvorav noen få er utstyrt med motor. Den lengste vi har sett var rundt tolv meter! Selv om vi har spist vår del av fangsten, blir det ikke mye inntekt til landet av det.

Men pittoreske bilder blir det.

Noen nye venner.

Vi har forklart vår mann at vi foretrekker å spise på lokale steder, og ikke på turiststeder.

Så til lunsj onsdag ville vi hit.

Men de hadde bare stekte bananer, så vi gikk over gaten, der hadde de også ekstraservice.

Beste krabbested i området!

Før vi dro ble jeg spurt om boligstandarden for folk, her er noen eksempler.

Kjøkken til venstre.

I kveld ble det Tinto 14.5 volt.