Himalaya

 

Som tidligere nevnt er vi i det østlige Himalaya, og i dag skal vi på fjelltur. Vi kjører først noen kilometer, og forlater bil og sjåfør på 2875 meter.

Derfra bærer det rett til værs. Målet er Bumdrak Camp, der vi skal bo i telt en natt. Dette må regnes som høydetrening, der vi går oppover, og oppover, 1041 høydemeter på ca 8 km. 

Godt og vel halvveis er det tid for pause, guiden henger etter, og vi sitter i solen og hviler. På veien opp har vi gått forbi fire ungdommer fra sørlige Bhutan, den ene jenten kommer opp først etter oss. Hun forteller at hun er ferdig med college/videregående, men har nå hverken studieplass eller jobb. Dette er dessverre ganske vanlig, og fører til at ungdommer søker seg til utlandet for å bygge seg en framtid.

Omsider kommer guiden vår, og det er tid for lunsj. Her er det ikke snakk om tre grove skiver med leverpostei eller brunost.

                                                        

Nei, i et tidligere tempel får vi servert varm lunsj med suppe, ris, kylling og flere sorter grønnsaksblanding, herunder fersk chili i ostesaus.

Og så er vi på vei oppover igjen, gjennom skog med store furutrær og vill rhodondendron.

Omsider er vi ved leiren som ligger på en åpen gresslette.   

Etter en kopp te, sjekker vi inn i teltet.

Deretter tar vi beina fatt igjen og fortsetter til toppen som ligger over leiren. Garmin hevder 4131m på toppen.

Det jeg skriver nå er for oss ganske ufattelig. På toppen som ligger nærmest, og som er noe høyere enn den vi står på, skjer det jevnlig et ritual. Det vanlige for buddhister er at døde kremeres, og at asken spres i elver. Men til dette fjellet bringer familier sine døde spedbarn. Det døde barnet blir her delt i biter som rovfugler fores med. Det anses å være det høyeste offer noe menneske kan gjøre. Vi vet ikke hvor vanlig dette er, men ifølge guiden skjer det ennå.

Like nedenfor toppen er det en hule under en stein. Her sitter en gammel mann. Han holder varmen  med å fyre i en liten ovn, og han brenner røkelse. Her holder han til mens han mediterer hele dagen.  

Om det er framtiden til disse munkene vet vi ikke. Men den virkelige meditasjonsøvelsen som gjøres her foregår i tre år, tre måneder, tre uker, tre dager, tre timer og tre minutt. I denne tiden er den mediterende ikke i kontakt med noen i omverden. Dette foregår i egne små hus, og forsyninger blir levert hver 1-2 måned av familien. 

Når vi ut på kvelden skal gå til ro, blir vi utstyrt med hver vår gammeldagse varmeflaske, og det blir mer enn varmt nok under dynen. Temperaturen ute er ned mot frysepunktet og nesetippen blir litt kald.

Neste morgen er det klar himmel, og vi har utsikt til snødekte høye topper. Vi setter nesen bratt nedover.

Taktsang Monastery, eller Tigers Nest.

Fra et tempel ute på en høy klippe ser vi ned i et trangt og dypt juv. I fjellveggen under oss ser vi det berømte klosteret, Tigers Nest, klamre seg til fjellveggen. Dette er Bhutans, mest kjente og viktigste kloster, og det siste vi besøker i landet. Her er ni templer og åtte av disse kan besøkes. Guiden vår renner over av kunnskap om klosteret, dets guder og lærere.  Men i det siste tempelet takker han for turen med oss og ønsker oss, våre barn og våre barnebarn et godt og rikt liv.

Brutto Nasjonal Lykke er i Bhutan viktigere enn Brutto Nasjonal Produkt.

Neste er Sri Lanka med nye eventyr.

Bhutan/Druk Dul/Dragenes Land

 

Klemt inn mellom verdens to mest folkerike land, gigantene India i sør og Kina i nord, ligger det lille landet, Bhutan. Et kongerike på størrelse med Vestland fylke, og folketall på ca 800.000.

Her er Brutto Nasjonal Lykke viktigere enn Brutto Nasjonal Produkt. De er svært opptatt av å ta vare på egen kultur. Alle nye bygg må ha et tradisjonelt ytre utseende. Alle offentlig eide bygg har røde tak, privat grønne.

Alle offentlig ansatte, og skoleelever må bruke tradisjonelle klær. Og alle andre oppfordres til dette.

På 80-90 tallet førte dette til fordrivelse, etnisk rensing, av en folkegruppe av nepalere som da hadde bodd i landet 70-100 år.

Landet er buddhistisk, dette preger landet på mange måter. Her i hovedstaden Thimpu ser vi templer høyt og lavt i fjellsidene langs dalen. Bønneflagg, som sender ut sine mantra med vinden, vinker overalt.

Nasjonalflagget er delt i to der den øverste gule delen representerer kongen og den politiske makten, mens den nederste oransje delen representerer den buddhistiske delen av samfunnet. Og på midten er den hvite dragen, Druk Dul/Bhutan.

Innflygingen til Paro International Airport (PBH) regnes som en av verdens mest krevende og spektakulære. Flyene slanger seg inn mellom fjell på opp mot 5500 moh før det brått presses ned på flyplassen på 2300 moh. Vi var så heldige at vi fikk en prøvetur, før vi landet på andre forsøk, og regnet høljet ned når vi løp til terminalen.

På andre siden av terminalen traff vi Sonam og Leki, guide og sjåfør, og dro mot Thimpu 65 km unna. Kontrasten i trafikken kunne ikke vært større, når vi kom rett fra galskapen i Dhaka. Få biler, høflige bilister og rolig kjørestil. Thimpu har ikke trafikklys, men i et hovedkryss står det en trafikkdirigent og dirigerer trafikken, grasiøst, men bestemt.

National Memorial Chorten.

Framme i hovedstaden får vi første innføring i Bhutans buddhisme, og ser det første tempelet, det blir flere i de kommende dagene.

Her er tente smørlamper som brenner ved tempelet.

Resten av kvelden koser vi oss på et fint hotell.

Onsdag er vi i Thimpu. Etter en innpakket Bhudda under restaurering, ser vi dyr i fangenskap, blant annet nasjonaldyret Takin. Det fortelles at dette ble skapt av en noe gal omfarende tantrisk munk, Drukpa Kunley (1455-1529). (Finnes ikke mye som er verre enn en dyrehage.)

Wangdi Tse Monastery besøkes, og så er det lunsj.

Vi serveres lunken te med smør og salt, ikke tenk på det engang.

Men maten er god nok, rød ris, kylling, fisk, grønnsaker og spesialiteten fersk chili i ostesaus som er bedre enn det høres ut, hvis du liker sterk mat.

På et ganske bra museum i et ordentlig gammelt hus får vi et glimt inn i livet, slik det har artet seg i en storfamilie. Dianne skyter blink, og vi smaker hjemmelaget risbrennevin, mye bedre enn teen.

Torsdag kjører vi nordøstover mot Punakha, og passerer Dachula, 3150m. Ved klarvær kunne vi herfra sett det høyeste fjell i verden som ikke er besteget, Gangkhar Phuensum, 7570m. Bhutan anser at alle fjell over 6000 meter er hellige, og klatring tillates ikke.  Vi oppholder oss, som du forstår, i det østlige Himalaya.

Tempelet Chimi Lhakhang, er for fruktbarhet. Her kan par som ikke får barn komme, og jenten, må vite, kan bære en 6-8 kilo sort fallos rundt tempelet tre ganger. Billedbok inne i tempelet viser mange barn som skal være et resultat av dette ritualet.

Da vi ikke kan ta bilder inne i tempelet setter vi her et diskret bilde som viser en vanlig bruk av fallos her i landet.

Vi var innom fylkeshuset. Dette satte Dianne særlig pris på.

Deretter dro vi til Lala Homestay, der et hyggelig par tar imot gjester for servering og overnatting. Før middag fikk vi en cocktail, som du her får oppskriften på. Smelt smør i en panne, ha i et pisket egg, når det begynner å koagulere har du i en god klunk med risbrennevin, serveres varm.  Når de andre rundt bålet drikker av det, gjør vi det også. Og ja, dette er også bedre enn smørte.

Sonam er guide og Leki er sjåfør, her i sivil

Vertskap, gjester og kongebilder.

Når vi planla turen ønsket vi å se og oppleve kultur. Dette er nærmest ensbetydende med buddhisme, og vi besøker hellige steder og templer. Vi blir fortalt mange historier og myter om mirakler og hvilken betydning disse har for menneskene her.

Vi får komme inn i de fleste templer, men ikke ta bilder innvendig. En plass fikk vi også lov til å komme inn i et såkalt hellig rom. Normalt er det bare dem som sokner til akkurat dette tempelet som har tilgang hit. Guiden mente vi var svært heldig med dette.

Nå er det godnatt her fra Phobjika-dalen, nærmere bestemt Wangdi Phodrang Dzongkhag, 2870 moh.

Dhaka, Bangladesh på tre dager.

 

Fredag 2. oktober: Taxien henter oss presist, klokken 05.15. Atten minutt senere er vi på Flesland. Der er det nesten fullt. Skolens høstferie startet visst allerede i går, og vi som trodde den ferien starter fredag.

Her kan du bli med på en kort tur til Bangladesh, og du tenker. Hvor er det? Eller, ja, revolusjonen i 1971 når landet ble selvstendig fra Pakistan. Eller kanskje du husker utestedet «Bangla» i Torggaten.

Lørdag 3. oktober: Samtidig som solen prøver å trenge gjennom smogen som ligger over byen som et klamt teppe, lander vi med flight TK712 fra Istanbul til Dhaka. Klokken er rundt halv seks på morgenen.

Betjenten i passkontrollen er litt skeptisk når jeg forteller at jeg skal bo hos en venn, ikke på hotell, men vi får visa kjapt. Snart står vi på plassen utenfor flyplassen mellom tusen taxisjåfører som ønsker å kjøre oss dit vi vil, og snart dukker vår nye venn, Sojib, opp som avtalt. Diannes kollega, Shamim, er bror til Sojib. Vi er så heldig at vi får låne Shamims leilighet. 

Dhaka er en storby, og jeg mener stor, her skal være opptil 36 millioner innbyggere, trengt sammen. Har søkt i flere kilder etter innbyggertallet, og usikkerheten er større enn hele Norges befolkning.

Byen ligger i osen der de store elvene som i India heter Ganges og Bramaputra møtes. Sammen heter de her Padma og renner sakte ut i Bengalbukten.

Sammen med Sojib besøker vi først bydelen som vi bor i, Uttara, og særlig sektor 7.

                                  

Beboerne organiserer selv noe av tjenestene for innbyggerne, som deler av sikkerheten, bosshenting, renhold av gater og annet. Offentlig helsevesen i landet er lik null, så her må det betales for de tjenestene som trengs, men innbyggerkomiteen forhandler med leverandører, i håp om at de kan skaffe gode priser for sine innbyggere.

                                        

Vi besøker både moskè og skole. Videre drar vi og ser på store områder med høyhus. Behovet for boliger er umettelig, så de bygger tett og høyt. Her er store planer for videre utvikling. Her er visst ikke mye snakk om desentralisering.

 

 

Maten som serveres her er fantastisk god, og det er alltid spennende å se hva man kan få servert. For oss er det lett å prøve hva som helst og setter pris på å spise lokale retter, det eneste vi strever noe med er kraftige middagsretter til frokost som her, med kyllingsuppe, dhal, oksekjøtt i saus og ris. Det kan fort bli litt mye.

Vi spiser her på det mest populære spisestedet for kacchi biryani, aromatisk risrett der kjøtt og ris er kokt sammen. Dette maker fortreffelig til lunsj.

When in Rome.

Slik kokes biryani.

Og her er plassen vi fikk den servert.

Med så mange mennesker som skal forflytte seg i denne byen blir trafikken stor. Men nå kveles byen.

Rickshaw, denne trehjulssykkelen som folk og fe fraktes rundt med for en billig penge har vært i byen «alltid», men for to år siden skjedde det noe. Den ble elektrifisert. Antallet har eksplodert, kilder mener det er opp mot to million av disse kjøretøyene nå. Eierne har blitt en maktfaktor som ikke kan ignoreres. Senest søndag stengte de sentral del av byen for å protestere. De krever å få kjøre hvor som helst, inkludert motorveiene. De nekter å måtte registrere seg eller ha tillatelser, de betaler ikke skatt. Sammen med biler, sykler CNG’er herjer de i trafikken. Noe som fører til endeløse floker.

Ser ikke helt bra ut dette.

                                   

Bangladesh hadde i 2025 besøk av 585.145 personer med fremmed pass. Dette inkluderer turister, forretningsfolk og alle andre, dette er lite i forhold til landets størrelse. Så når vi er ute blant folk ser vi at folk er nysgjerrige, stirrer, og noen vil ta selfier med oss. Når vi forteller at vi er fra Norge, svarer mange, Haaland.

Her var det mannen hennes som tok bilder.

Høsting av ris.

Mandag dro i på landsbygden, til landsbyen Saturia, der Sojib har sine røtter. Der besøker vi hans onkel, og til vår overraskelse hilser han oss velkommen på norsk. Habib Haque har bodd mange år i Bergen, men bor nå mye her i landsbyen. For noen år siden var han i Bergen bystyre for arbeiderpartiet.

Sojib til venstre og Habib til høyre.

Han viste oss rundt i nærområdet, og vi hilste på kreti og pleti der vi kom, tydeligvis en respektert mann i området. 

Her hilser vi på områdets politisjef som prøver å holde orden, med det han mente var knappe ressurser både av mannskap og materiell, en hyggelig ung mann.

På vei tilbake besøkte vi et stort og populært minnesmerke over falne fra frigjøringskrigen i 1971, der opp mot to million falne hedres for sitt offer under de blodige kampene for å bli selvstendige. En stor park er anlagt rundt selve minnesmerket.