Sri Lanka, siste etappe denne gang.

Flight KB300 letter fra Paro i strålende sol, de første minuttene er det slalomkjøring for å få oss opp og ut av dalen, silkeføre. Vi sitter på styrbord side, og vest for oss ser vi de høyeste toppene i Himalaya. 

Tror vi ser Mount Everest, om noen er uenige kan innsigelse sendes til Copilot.

Før vi lander rekker vi å feire det unge kongeparets 15 års bryllupsdag, med en spesiallaget sjokolade.

Det blir et knapt døgn i travle Dhaka. Sammen med Annanna og Soji drar vi med rickshaws til restauranter, butikker og kjøpesenter.  Til lunsj spiser vi et fantastisk måltid med, blant annet, mørt oksekjøtt i noe av den mest smaksrike sausen jeg har fått servert.  Vi spiser med fingrene, så fotografering er nedprioritert. Vi rakk fire varme måltider.

Tusen takk til vertskapet som tok seg tid til oss, på en flott måte.

La oss håpe at Bangladesh får en stabil ledelse som kan ta landet i en god retning. Der er utfordringer nok å ta tak i. 

Så er det Sri Lanka. Etter overnatting ved flyplassen drar vi inn i landet, og opp i høyden. Første etappe går til Nuwara-Eliya, her er det vått og kjølig.  

I åssidene, til over 2000 meter er det flotte teplantasjer. Tebladene plukkes for hånd av landarbeidere, tre blader fra hver av de nye skuddene.

Området kalles Little England, sikkert fordi det regner mye her, årsgjennomsnitt temmelig likt det vi har i Bergen. Men her er også en del bygninger i engelsk stil.

Etter å ha vært kolonisert av først Portugal, så Nederland og til slutt Storbritannia, ble landet selvstendig i 1948. Den gang var det Ceylon, navnet Sri Lanka kom i 1972.

Etter borgerkrig, som holdt på i mer enn 25 år, har det siden 2009 vært roligere her. Sjåføren vår uttrykker optimisme for landet og har litt tro på den nåværende regjeringen.

Høy utenlandsgjeld, tom valutakasse samt pandemi førte til krise, med mangel på viktige varer som mat, medisin og drivstoff.

Nå er det bedringer på gang, situasjonen sees på som skjør, så det landet trenger framover er stabilitet for å få fortsatt vekst.

Sjåføren vår er en hyggelig voksen mann, han forteller at han er ingeniør innen tele. Han har tidligere bodd og jobbet i Saudi Arabia i fire år, men nå er han freelancer som guide og sjåfør. Turen vi kjører skal være 155 km og ta nærmer 5 timer, det er omtrent samme fart som jeg har syklet Bergen-Voss.

Men han er ikke så kjent som vi trodde, og kjører på Google. Dette fører til at vi kjører på smale veier på landsbygden, veier er stengt så vi må snu. 

Google reruter og gjør det de kan, så vi ledes inn på enda smalere veier. Innimellom pøsregner det.

For oss er dette kjekt, vi får se livet på bygda, og hilser på noen av de lokale. Turen tar mer enn seks timer.

Vel framme tar vi inn på Glendower Hotel. De har en flott nettside, bedre enn virkeligheten. Det er temmelig nedslitt. Vi blir oppgradert til en suite, men det hjelper lite, her er rått, og noe muggent. De har ni rom, vi ser ingen andre gjester.

Hagen er i engelsk stil med busker klippet som figurer, to fugler, elefant og et helikopter.

                                      

Vi tar tog videre til Ella. I vår vogn er det mange ungdommer. Noen er backpackere som oss, andre er big-suitcasere, instagrammere og wannabe influencere. Noen ser på oss, de tenker nok at vi er gamliser på tur.

De fleste henger ut gjennom de åpne dørene for å bli tatt bilder av fra de åpne vinduene. Noen skifter klær, og nye bilder knipses. 

Alt mens toget skrangler og bråker seg av gårde gjennom det flotte landskapet, og stopper på små perronger der munker og vanlige folk går av og på.

Ella er en magnet på unge reisende, både fra Sri Lanka og resten av verden. Hovedgaten er pakket med spisesteder. Nå er det snart sesongstart og enda flere vil komme hit for å nyte livet.

På tur sørover stopper vi og spiser bøffelyoghurt med honning, som sjåføren tenker vi har lyst på, smaker fortreffelig.

Men elg har de ikke.

Nå er vi i Unawantuna, en liten strandby, nesten helt sør på øyen. Vi er rett og slett i Syden, bare 6 grader nord for ekvator, men mer enn 30 i luften.

Fra balkongen ser vi utover det Indiske hav. 

Kina, Japan, Sør-Korea og andre sender sine biler, mobiler, televisjonsapparater og alt fra temu. Både nyttige og unyttige varer går med kjempeskip gjennom Malakkastredet. Skipene bruker deretter Sri Lanka som rundingsbøye før de setter kursen inn mot vepsebolet i midtøsten, Adenbukten, Rødehavet og så Suezkanalen. Leia går så nært at vi ser en jevn strøm av skip hele tiden.

Vi bor bokstavelig talt på stranden. I går spiste vi fantastisk tunfisk, ikke mye folk, mye sol, en og annen varm regnbyge.

Vi blir her vi. Kanskje rekker vi flyet hjemover fredag morgen.

Takk for turen!

Himalaya

 

Som tidligere nevnt er vi i det østlige Himalaya, og i dag skal vi på fjelltur. Vi kjører først noen kilometer, og forlater bil og sjåfør på 2875 meter.

Derfra bærer det rett til værs. Målet er Bumdrak Camp, der vi skal bo i telt en natt. Dette må regnes som høydetrening, der vi går oppover, og oppover, 1041 høydemeter på ca 8 km. 

Godt og vel halvveis er det tid for pause, guiden henger etter, og vi sitter i solen og hviler. På veien opp har vi gått forbi fire ungdommer fra sørlige Bhutan, den ene jenten kommer opp først etter oss. Hun forteller at hun er ferdig med college/videregående, men har nå hverken studieplass eller jobb. Dette er dessverre ganske vanlig, og fører til at ungdommer søker seg til utlandet for å bygge seg en framtid.

Omsider kommer guiden vår, og det er tid for lunsj. Her er det ikke snakk om tre grove skiver med leverpostei eller brunost.

                                                        

Nei, i et tidligere tempel får vi servert varm lunsj med suppe, ris, kylling og flere sorter grønnsaksblanding, herunder fersk chili i ostesaus.

Og så er vi på vei oppover igjen, gjennom skog med store furutrær og vill rhodondendron.

Omsider er vi ved leiren som ligger på en åpen gresslette.   

Etter en kopp te, sjekker vi inn i teltet.

Deretter tar vi beina fatt igjen og fortsetter til toppen som ligger over leiren. Garmin hevder 4131m på toppen.

Det jeg skriver nå er for oss ganske ufattelig. På toppen som ligger nærmest, og som er noe høyere enn den vi står på, skjer det jevnlig et ritual. Det vanlige for buddhister er at døde kremeres, og at asken spres i elver. Men til dette fjellet bringer familier sine døde spedbarn. Det døde barnet blir her delt i biter som rovfugler fores med. Det anses å være det høyeste offer noe menneske kan gjøre. Vi vet ikke hvor vanlig dette er, men ifølge guiden skjer det ennå.

Like nedenfor toppen er det en hule under en stein. Her sitter en gammel mann. Han holder varmen  med å fyre i en liten ovn, og han brenner røkelse. Her holder han til mens han mediterer hele dagen.  

Om det er framtiden til disse munkene vet vi ikke. Men den virkelige meditasjonsøvelsen som gjøres her foregår i tre år, tre måneder, tre uker, tre dager, tre timer og tre minutt. I denne tiden er den mediterende ikke i kontakt med noen i omverden. Dette foregår i egne små hus, og forsyninger blir levert hver 1-2 måned av familien. 

Når vi ut på kvelden skal gå til ro, blir vi utstyrt med hver vår gammeldagse varmeflaske, og det blir mer enn varmt nok under dynen. Temperaturen ute er ned mot frysepunktet og nesetippen blir litt kald.

Neste morgen er det klar himmel, og vi har utsikt til snødekte høye topper. Vi setter nesen bratt nedover.

Taktsang Monastery, eller Tigers Nest.

Fra et tempel ute på en høy klippe ser vi ned i et trangt og dypt juv. I fjellveggen under oss ser vi det berømte klosteret, Tigers Nest, klamre seg til fjellveggen. Dette er Bhutans, mest kjente og viktigste kloster, og det siste vi besøker i landet. Her er ni templer og åtte av disse kan besøkes. Guiden vår renner over av kunnskap om klosteret, dets guder og lærere.  Men i det siste tempelet takker han for turen med oss og ønsker oss, våre barn og våre barnebarn et godt og rikt liv.

Brutto Nasjonal Lykke er i Bhutan viktigere enn Brutto Nasjonal Produkt.

Neste er Sri Lanka med nye eventyr.

Bhutan/Druk Dul/Dragenes Land

 

Klemt inn mellom verdens to mest folkerike land, gigantene India i sør og Kina i nord, ligger det lille landet, Bhutan. Et kongerike på størrelse med Vestland fylke, og folketall på ca 800.000.

Her er Brutto Nasjonal Lykke viktigere enn Brutto Nasjonal Produkt. De er svært opptatt av å ta vare på egen kultur. Alle nye bygg må ha et tradisjonelt ytre utseende. Alle offentlig eide bygg har røde tak, privat grønne.

Alle offentlig ansatte, og skoleelever må bruke tradisjonelle klær. Og alle andre oppfordres til dette.

På 80-90 tallet førte dette til fordrivelse, etnisk rensing, av en folkegruppe av nepalere som da hadde bodd i landet 70-100 år.

Landet er buddhistisk, dette preger landet på mange måter. Her i hovedstaden Thimpu ser vi templer høyt og lavt i fjellsidene langs dalen. Bønneflagg, som sender ut sine mantra med vinden, vinker overalt.

Nasjonalflagget er delt i to der den øverste gule delen representerer kongen og den politiske makten, mens den nederste oransje delen representerer den buddhistiske delen av samfunnet. Og på midten er den hvite dragen, Druk Dul/Bhutan.

Innflygingen til Paro International Airport (PBH) regnes som en av verdens mest krevende og spektakulære. Flyene slanger seg inn mellom fjell på opp mot 5500 moh før det brått presses ned på flyplassen på 2300 moh. Vi var så heldige at vi fikk en prøvetur, før vi landet på andre forsøk, og regnet høljet ned når vi løp til terminalen.

På andre siden av terminalen traff vi Sonam og Leki, guide og sjåfør, og dro mot Thimpu 65 km unna. Kontrasten i trafikken kunne ikke vært større, når vi kom rett fra galskapen i Dhaka. Få biler, høflige bilister og rolig kjørestil. Thimpu har ikke trafikklys, men i et hovedkryss står det en trafikkdirigent og dirigerer trafikken, grasiøst, men bestemt.

National Memorial Chorten.

Framme i hovedstaden får vi første innføring i Bhutans buddhisme, og ser det første tempelet, det blir flere i de kommende dagene.

Her er tente smørlamper som brenner ved tempelet.

Resten av kvelden koser vi oss på et fint hotell.

Onsdag er vi i Thimpu. Etter en innpakket Bhudda under restaurering, ser vi dyr i fangenskap, blant annet nasjonaldyret Takin. Det fortelles at dette ble skapt av en noe gal omfarende tantrisk munk, Drukpa Kunley (1455-1529). (Finnes ikke mye som er verre enn en dyrehage.)

Wangdi Tse Monastery besøkes, og så er det lunsj.

Vi serveres lunken te med smør og salt, ikke tenk på det engang.

Men maten er god nok, rød ris, kylling, fisk, grønnsaker og spesialiteten fersk chili i ostesaus som er bedre enn det høres ut, hvis du liker sterk mat.

På et ganske bra museum i et ordentlig gammelt hus får vi et glimt inn i livet, slik det har artet seg i en storfamilie. Dianne skyter blink, og vi smaker hjemmelaget risbrennevin, mye bedre enn teen.

Torsdag kjører vi nordøstover mot Punakha, og passerer Dachula, 3150m. Ved klarvær kunne vi herfra sett det høyeste fjell i verden som ikke er besteget, Gangkhar Phuensum, 7570m. Bhutan anser at alle fjell over 6000 meter er hellige, og klatring tillates ikke.  Vi oppholder oss, som du forstår, i det østlige Himalaya.

Tempelet Chimi Lhakhang, er for fruktbarhet. Her kan par som ikke får barn komme, og jenten, må vite, kan bære en 6-8 kilo sort fallos rundt tempelet tre ganger. Billedbok inne i tempelet viser mange barn som skal være et resultat av dette ritualet.

Da vi ikke kan ta bilder inne i tempelet setter vi her et diskret bilde som viser en vanlig bruk av fallos her i landet.

Vi var innom fylkeshuset. Dette satte Dianne særlig pris på.

Deretter dro vi til Lala Homestay, der et hyggelig par tar imot gjester for servering og overnatting. Før middag fikk vi en cocktail, som du her får oppskriften på. Smelt smør i en panne, ha i et pisket egg, når det begynner å koagulere har du i en god klunk med risbrennevin, serveres varm.  Når de andre rundt bålet drikker av det, gjør vi det også. Og ja, dette er også bedre enn smørte.

Sonam er guide og Leki er sjåfør, her i sivil

Vertskap, gjester og kongebilder.

Når vi planla turen ønsket vi å se og oppleve kultur. Dette er nærmest ensbetydende med buddhisme, og vi besøker hellige steder og templer. Vi blir fortalt mange historier og myter om mirakler og hvilken betydning disse har for menneskene her.

Vi får komme inn i de fleste templer, men ikke ta bilder innvendig. En plass fikk vi også lov til å komme inn i et såkalt hellig rom. Normalt er det bare dem som sokner til akkurat dette tempelet som har tilgang hit. Guiden mente vi var svært heldig med dette.

Nå er det godnatt her fra Phobjika-dalen, nærmere bestemt Wangdi Phodrang Dzongkhag, 2870 moh.