Busstur nord i Laos

Vi skal nå ta bussen fra Oudomxay til Phongsaly. Første spenning med en slik busstur er å finne ut om den går, når den går og hvorfra. Stedet er som regel lett, det er de enige om. Tidspunkt kan det være verre med, så etter litt spørring rundt kan man som i dette tilfellet ha tre forskjellige tidspunkt, åtte, halv ni og ni, og så møter vi opp i god tid før det tidligste. Vi går til busstasjonen klokken halv åtte, og når vi får oss billetter bekrefter de avgang klokken halv ni. Det er bare å vente på bussen og avgangen.  Turen skal være tohundre og tretti kilometer, og ta ni til femten timer, men noen har sagt at veiene er bedre nå og at tiden er kortet ned.

Vi får oss te ved et bord og koser oss med å se på folkelivet. En franskmann prøver å komme på bussen med sykkelen sin, men han får beskjed om å betale full billett for sykkelen også, men det er ikke betaling for bagasje ellers samme hvor mye man har. Her er mange busser og full fart, og i det som for oss virker som det rene anarki er det likevel en form for system.

På bussen vår laster de fullt på taket med madrasser og masse bagasje. Så fyller de de små lasterommene som er nederst. Deretter fyller de inne i bussen. Det er minst et halvt tonn kobberstenger og kabler som skal med, og så er det ti til femten tyveliterspann med maling i tillegg til de vanlige sekkene med ris og andre matvarer. De fyller også innunder setene og mellom beina på en del av passasjerene.

Så klokken ti over ni kommer vi av gårde. Etter kort kjøring er det stopp for lessing av mere varer, madrasser er populært. Det meste av varene vi ser er Kinavarer. Kina er i ferd med å overkjøre Laos i disse områdene med billige varer. Men de driver også storstilt utbygging av veier og dammer til kraftproduksjon, og de tar ikke særlige hensyn til miljø og befolkning.

Etter to timer stopper vi i et kryss. Her har vi anledning til nødvendige ærend, og kan handle litt snacks til den videre reisen, frukt, kjeks, grillet jordrotte eller andre fristelser. To tyskere med sykler går av her for å sykle deler av vegen, jeg tror de vil sykle til elven for å ta båten nedover igjen.

Så er det tut og kjør igjen. Det fløytes med et usannsynlig kraftig horn, med en usannsynlig hurtig frekvens. før hver sving for hver person og alt annet som rører seg. Samtidig har de popanlegget på fullt med lokale svisker som presser seg inn i ørene og inn i hodet. Bussen er bruktimportert fra Korea, en nedslitt og skranglete Huyndai.

Veien går gjennom trange daler og over åser. Vi ser skog og dyrket områder om hverandre, regntiden er over, og det meste av risen er høstet.

En kar framme i bussen roper noe, og bussen stopper opp. En bonde på vegen har fire fine ferske griseføtter som han vil selge, og en passasjer har lyst på. Det blir mye fram og tilbake men selgeren aksepterer ikke budet og pakker kjøttet tilbake i pappkassen sin for å vente på neste kjøper.

I perioder er jeg lei av støy og støv, og jeg spør Dianne hvorfor vi ikke heller drar til et sted med svømmebasseng og ro og fred. Hun spør «Fire uker på Playa Ingles, mener du?». Og så ler vi godt og vet at dette passer oss veldig godt.  

Vi passerer en gjeter med en flokk kyr, han har to jordrotter på spidd som en dame på bussen gjerne vil ha med seg hjem. Og nå blir det handel, assistenten på bussen sørger for at de blir pakket inn, og så fortsetter turen på en veg som er smal og veldig svingete, men overflaten er ikke så verst, omtrent som mellom Nesbø og Ostereidet i sommer. 

Dette er en lokalbuss, og folk går av og på undervegs, vi stopper også for å lesse av madrasser og andre varer som fraktes. Sjåføren sørger ikke bare for frakten og betalingen av dette, men han gjennomfører transaksjonen mellom selger i byen og kjøper i landsbyene.

Veien blir smalere og går oppover, vi blir færre på bussen og i Boun Neua, går de fleste av. Nå er det bare førti kilometer igjen til vi er framme, det bør gå på en time, men det kommer litt an på hvor mange trailere med sement vi må passere på veien. Sementen er til kineserenes veg og damanlegg og det går ganske mange av dem. Veiene er nå så smale at det egentlig ikke går an å kjøre forbi, men det gjøres likevel.

Det er like før solen går ned når bussen svinger inn på en støvete busstasjon, ganske nøyaktig åtte timer etter vi startet, selv om det ringer i hodet og støvet tørker i halsen har vi satt personlig rekord for vi var forberedt på en lengre tur.

Phongsaly er en sliten og støvet by som er regionhovedstad her helt nord i Laos klemt mellom Vietnam og Kina. Men er også et utgangspunkt for å besøke fargerike originale stammefolk i skogene rundt omkring her.