fredag 3. februar 2017

Tour de Rapa Nui


Påskeøya, stillehavsøy, statuer, bølger, endelig kan vi reise til denne lille øyen som ligger langt fra alt og alle.


Når vi ankommer er det en sen varm kveld med regnbyger, det lukter sydhavsøy.


Flyplassen har bare en lav bygning der vi venter lenge for å få bagasjen, før vi blir mottatt med blomsterkranser og drar til hotellet vi skal bo på. Det er bare ett fly om dagen, og mer enn 3800 kilometer til Santiago som er den eneste flyforbindelser til fastlandet.

Nordmenn tenker fort på Kon-Tiki og Thor Heyerdahl sitt forsøk på å bevise at befolkningene på stillehavsøyene kan stamme fra Sør-Amerika.


Lokalbefolkningen har en stor festival i året, og vårt besøk faller sammen med denne. Hver kveld mens vi er tilstede er det arrangementer på en stor scene satt opp på en festplass ved stranden i byen Hanga Roa.


Første kvelden ser vi fortellere som har malt tradisjonelle bilder og figurer på kroppen som de bruker mens de med stor innlevelse viser sin fortellerkunst. Til stor begeistring blant de mange oppmøtte.


En kveld er det et to kor som vekselsvis synger sine fengende, og litt naive sanger, mens orkesteret spiller trekkspill og lokale instrumenter, og dansere svinger seg. På fremste rekke sitter sydhavsjentene med høy splitt i skjørtene og viser sine solbrune legger og lår mens unge bronsefargede gutter kledd i kun noen løse fjær brisker seg mellom alle jentene.


Øyen er ikke veldig stor, og vi farter rundt, delvis med buss og delvis med sykler.


Rundt hele kysten er det plassert mange hundre store figurer, statuer som kalles Moai, og som er hugget ut av fjellet. De er plassert på steder som ble brukt til gravsteder og ritualer. I varierende antall og størrelser sto de med ryggen til havet på plattformer i forskjellige størrelser.


De som nå står har blitt gjenreist i de siste hundre år. På en strand på nordsiden fant vi en Moai som heter Ahu Ature Huki, den ble gjenreist av Thor Heyerdahl sammen med de lokale i 1956.


Men de fleste ligger med nesen i grusen enten som følge av interne stridigheter eller tidens gang.


I nærheten av den høyeste Moai som er funnet ligger, etter legenden, verdens navle. Helt nede i strandkanten er et merkelig symbol av en oval stein omringet av fire runde.


Statuene er alle hugget ut av et vulkansk fjell, Ranu Raraku.


Stedet ser ut som det har blitt forlatt for helgefri, og siden kom ingen tilbake på jobb. I et stort område ligger statuer i alle stadier av produksjonen.


Man kan se hvordan figurene har blitt hugget direkte ut av fjellet. Stedet er forlatt med mange delvis hugde figurer fortsatt fast i fjellet.



Andre ser ut som de vokser rett ut av bakken.

Fra dette stedet sier legenden at de vandret til sine plattformer til der de skulle stå, og forskere tror at de ble fraktet stående.


Ikke langt fra steinbruddet er den mektigste plattformen, Ahu Tongariki, der det er gjenreist 15 statuer, den største er ni og en halv meter høy.


Hodepryden, eller parykken er hugget et annet sted der fjellet er rødt, og satt løs på toppen av hodet på de store figurene som er opp til ti meter høye.

Det er et ganske imponerende skue, men dette var ikke en veldig rik øy, og det er en teori om at arbeidet som ble brukt på disse statuene var med på å utarme ressursene. Den en gang jungeldekkede øyen er nå nesten bar og overbeitet.


Kirken i Hanga Roa er en enkel liten bygning, men fasaden er dekorert med  kristne symboler blandet med tradisjonelle symboler og figurer.


Vi sykler langs ganske gode veier, uten særlig biltrafikk, det eneste vi må ta hensyn til er alle hestene. Overalt er det hester, og hunder.


Men i solsteiken og støvet blir norske syklister svette og skitne.


Så vi finner en liten kulp mellom de svarte vulkanklippene der den klare sjøen har mistet kraften, og bare ruller ut og inn i et rolig tempo. Vi kaster klærne og senker oss ned i det klare blågrønne vannet blant noen fargerike fisker.

Tilbake i Hanga Roa går vi inn på en sjappe og får oss et stykke av dagens fangst. Tunfisk som bare så vidt har fått se stekepannen. Mmmmhm...


Avgangshallen er noen benker under et tak, der det som skiller oss og Dreamlineren er et par palmer og litt hibiskus som blomstrer. Et par dager i Santiago de Chile igjen nå, så er det tilbake til havregrøt og stiv snipp på fabrikken.


Hasta luego, siempre.

2 kommentarer:

  1. Dette er faktisk en av de beste steder å gå

    SvarSlett
  2. Det var kjekt å få en repetisjon av turen

    SvarSlett