Siste etappe

Etter elveturen gjenstår bare sjarmøretappen. Luang Prabang når vi med minibuss og tar inn på et bedre gjestehus enn det vi pleier.

Munkene går tidlig hver morgen og mottar almisser fra de troende.

Luang Prabang er hjemsted for den viktigste munken i Laosbuddhismen, her er mange templer, og tilsvarende mange munker. Den siste kongen i Laos bodde her fram til kommunistene fikk makten i 1975, etter krigen om Indokina.

Laos er et fattig land, og det er store kontraster mellom de områdene vi har besøkt i nord og byene Vientiane og Luang Prabang. Dette er også de vanligste byene å besøke hvis man er i Laos noen dager, og er vel verdt et besøk, særlig Luang Prabang. Her er bare lave hus og mange små gater, trafikken er ikke særlig stor og her er rent og fint. Det ser ut til at de har god kontroll på hvordan turismen utvikler seg, og dette har nok sammenheng med at byen er på UNESCOs Verdensarvliste.

Vientiane er en metropol på størrelse med Bergen, og har vaner fra tiden da franskmennene styrte her.  Landet lærer av sine venner i Kina, Vietnam og Thailand. Maoisme, marxisme og leninisme og kapitalisme. Korrupsjon lærer de hvor som helst.

Alle vi har vært i kontakt med har vært blide og hjelpsomme. Mange vi har snakket med vet ikke om Norge i det hele tatt, men jeg håper at vi etterlater oss et inntrykk av å være ganske ok. Guiden vår på trekkingen, Som, husket at det på rissekker de fikk mat fra når han var liten sto «from Norway».

Kahwp Jai = tusen takk.