tirsdag 17. januar 2017

Titicacasjøen

Titicacasjøen er den største innsjøen i Sør-Amerika, og den høyestliggende navigerbare innsjø i verden. Vi reiste med en passasjerbåt. På tilbaketuren satt vi ute, det ble mer enn nok sol på oss i løpet av en hel dag på sjøen. Nesen ble noe rød, og er klar til flassing.


Vi besøkte blant annet et par av de flytende øyene Islas Uros og fikk demonstrert hvordan de bygger og vedlikeholder øyene.


Hver familie har sitt lille hus og myndighetene har gitt de solcellepanel, så de kan får lade mobiltelefonene og ha litt lys. Ettersom det hadde regnet kraftig om natten surklet det godt når vi gikk over sivet som ligger lag på lag. Selv om de lever primitivt i våre øyne, så øker antall med slike bosettinger, sikkert fordi turismen er en god inntektskilde. I dag er det over hundre øyer med 3-5 familier på hver øy.



Familien sper på inntekten med å lage broderier og annet som de selger. De rodde oss over til en annen øy i sivbåten sin, der de har fellesområder og møtes. Sønnen på tre år med en pose ris i hånden virret rundt uten noen form for redningsutstyr. Litt nifst, ja. Storesøsteren hadde med seg to barbiedukker i bylten sin og en tannbørste til å gre håret med.






Det bor flere forskjellige folkeslag, med egne språk, rundt sjøen, og de er i liten grad interessert i å blande seg med hverandre.




Vi dro videre en times tid til øyen Taquile. Den består av seks regionen med en høvding hver, og et råd for hele øyen, og hver søndag etter kirken hadde de rådsmøte. Når to eller flere menn møtes hilser de og utveksler cocablader fra sine tradisjonelle skuldervesker. Myndighetene plasserte en politimann på øyen, men folket mente han var korrupt så de jagde ham, og i dag ordner de opp selv.

For at guttene og jentene skal bli gode gifteemne må de lære seg viktig håndarbeid. Fedrene lærer guttene å strikke og mødrene lærer jentene å veve. Strikkeluen som gutten viser sin utkårede må være så tettstrikket at den ikke lekker når man tømmer vann oppi. De som gifter seg har ikke lov å skilles.


Dette er gjenbruk, bildekk, sko og tilslutt hengsler.

På denne øya fantes ikke biler eller traktor, så alt blir gjort med håndemakt. Når en ny veistubb skulle bygges jobbet både damer og menn sammen.

Siden dro vi langs sjøen med en velbrukt buss som fraktet oss på humpete, støvete, svingete vei mot Bolivia og La Paz som er verdens høyestliggende hovedstad. Etter en times tid på grenseovergangen var nødvendige papir fylt ut og vi var stemplet ut av Peru og inn i Bolivia.


I Copacabana som ikke har annet enn navnet til felles med stranden i Rio, byttet vi over til en mindre og mer lokal buss.

Vi kom til et fergested og bussen ble fraktet over på en liten ferge, mens passasjerene ble fraktet i en liten motorbåt. Her gjaldt det om å finne igjen riktig buss etter overfarten. Til nå hadde vi kjørt langs sjøen, men forlot denne etter fergeturen.



Flott utsikt langs veien med snødekte fjelltopper i det fjerne og jordbruksområdene med grissgrendt terreng, men potene vokser her også. Sorte griser, sauer, kyr og lama innimellom er et typisk bilde, for ikke å snakke om alle løshundene.


Det var et flott skue når vi kom fram til nedkjøringen og så La Paz ligge der i en stor dal.

2 kommentarer:

  1. Hei. Kjempeinteressant å lesa om opplevingane dykkar og sjå dei mange bileta. Verkar som det trivst godt på turen. Såg på TV at det var uver i Peru nyleg, men det var kanskje ikkje der de oppheldt dykk. Går ut frå du meiner Titicacasjøen er den største i Sør-Amerika,l det finst mange større innsjøar i Nord-Amerika (USA og Canada.) God tur vidare. Helsing Stanley

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Stanley
      Kjekt at du følger med på bloggen. Vi har ikke vært i forbindelse med uvær i Peru, heldigvis.
      Titicacasjøen er som du skriver størst i Sør-Amerika.

      Slett