torsdag 28. juli 2011

Irkutsk til Ulaan Baator

Vi har nå kommet til Ulaan Baator. Reisen hit var ikke særlig begivenhetsrik. Det tok åtte timer med venting og prosessering på grensen mellom Russland og Mongolia.

Toget er denne gangen organisert slik at det bare er turister i vognen vår. Flere av de andre reisende har utrykt sympati med oss og Norge etter at har hørt om terroren i Oslo.

Det er stor forskjell mellom de to landene. Russland er grått og skittent og folk er triste  og lite imøtekommende mens Mongolia er helt anderledes. Folk smiler og ler, ungene leker uten å få kjeft, stemningen er påtakelig anderledes enn i Russland. Flere av de andre reisende kommenterte på det samme.

Det er underlig å høre noen fortelle at de aldri har sett noen fra Norge før, særlig når de er fra Sveits!?

tirsdag 26. juli 2011

Terroren i Oslo

Vi sitter på jernbanestasjonen i Irkutsk, og hovedoppslaget på nyhetene er det som har hendt i Oslo og reaksjonene på dette. Uhyggelig!

Baikalsjøen, og Olkhon

Fra Irkutsk tar vi turen til Baikalsjøen og ut på øyen Olkhon. Denne innsjøen er mer enn 1600 meter på det dypeste, og er det største ferskvannreservoaret på kloden når man ser bort fra isen ved polene. På grunn av beliggenhet og klimatiske forhold er mer en 80 % av livet i sjøen spesielt for denne. Olkhon er en øy som ligger langs sjøens vestkyst og er 70 km lang.

Det bor ikke mer enn ca 1500 personer på hele øyen, og det er dårlig med veier og annen infrastruktur, så her er det utedo og vann fra bøtte. Her er strøm og telefon, og det sies at det er internett tilgjengelig på et hostel, og på en internett kafe, men nettet var nede under vårt besøk.

Befolkningen er for det meste Buryater med litt blanding av andre. De er shamanister med innblanding av buddhisme. Et synlig tegn på deres dyrking er at trær og påler her og der blir kledd med tøystrimler som de enkelte setter på ved besøk. Når vi passerte et slikt sted med bussen stoppet sjåføren og kastet på noen mynter sammen med de andre lokale som var på bussen. En dame gikk ut og knyttet et bånd på den ene stolpen som sto der. Så fortsatte turen.




Vi reiste en tur rundt på øyen i en gammel russisk 4WD, det var mye fint å se, men samtidig fikk vi se noe av problemene de har med å ta vare en så flott øy i. Stedet er i ferd med å bli veldig populært reisemål for russerene, men det er ingen reguleringer for hvordan de ferdes og bruker øyen.

 


Det blir ikke særlig bedre om det også kommer mange vestlige turister etterhvert. Men dette kan også være med å sette litt lys på problemene ogderigjennom påvirke til endringer.

Irkutsk

Vi kom til Irkutsk formiddagen lørdag, og installerte oss på Admiral Hostel. Et helt vanlig hostel som egentlig bare er en litt stor leilighet i et boligkompleks. Vi får litt av backpackerfølelsen fra tidligere, men nå er det vi som er det odde paret som er eldre enn de andre.


Vi var på tur rundt i byen om dagen, og Irkutsk er en ganske fin by med en velstelt park i bysentrum. bygningene varierer fra typiske tømmerhus med "blonder" rundt vinduene via store monumentale bygninger fra sovjettiden til nye moderne glassfasader. Dette er ikke en by der du treffer naboen på ferie hvis du er fra vesten. Bare noen få backpackere som er på gjennomreise langs den transsibirske linjen. Jernbanen forgrener seg en del herfra.




Vi var inne i to russisk ortodokse kirker. Disse er dekorert inne med fresker på murveggene og mange store og små ikoner. Utvendig har de løkkupler og mange skinner som av gull.  Dessverre har vi ikke fått med oss noen messe det hadde vært svært intressant. De står under messene med bare en benk eller to for de som ikke kan stå.

I samme området er en stor bygning som jeg antar er kommunistpartiets kontorer for distriktet. Og Like ved var en “evig flamme” (krigsminnesmerke) hvor brudepar la ned blomster og ble fotografert. Vi så tre brudepar med følge og alle gikk mot elven og satte hengelås (wedlock)på gelenderet på broen. Noen hadde inngravert navnene sine på låsen. De var i fullt festhumør med russisk sjampanje, og oppbud av fotografer, og de poserte for oss også når vi tok bilder.

Om kvelden spiste vi middag sammen med tre vi har blitt kjent med på en mongolsk restaurant.

lørdag 23. juli 2011

Angrepene i Oslo

Vi hørte om angrepene og har sett en del på nettet. Dette var forferdelig, og vanskelig å forestille seg at slikt skjer  i Norge.

Torsdag 21. juli


                                              Dette var ikke i drift, se emblemet i front!

Turen fortsetter over den enorme taigaen, nå og da ser vi en og annen fattig landsby med sine dekorerte tømmerhus. Så dukker det opp noen store byer som Yekatarinenburg, Omsk og snart kommer vi til Novosibirsk som har mer enn 1,5 million innbyggere, og er største byen i Sibir.

Vi har nå reist ca 3300 km og fire tidssoner fra Moskva. Dermed er vi seks timer foran Norge. Men på toget følges Moskva tid for rutetabell.

Det er ganske mange stopp, nærmere bestemt 83 og stopptiden varierer fra 1 – 49 minutt. Vi går av og spankulerer på perrongen når det er lange nok stopp. Vi er inne i det som ansees å være den travleste jernbanen i verden med køer av tog som frakter spesielt mye kull og olje, i tillegg til stykkgods og folk.
 
I restaurantvognen er det samme jenten som serverer tredje dagen på rad, og i dag spurte hun hvor vi er i fra. Når vi sa som sant er: Norvesjia smilte hun og sa "Oslo; Rybak" mens hun spilte luftfiolin. Han ser ut til å være en stor stjerne i disse trakter.

Onsdag 20. juli



På den første stasjonen med litt lengre stopp i dag, 26 minutt, var det en kar som solgte kald drikke. Han lurte hvor vi var fra, og ville gjerne snakke engelsk. Han svarte “Norge” når vi sa Norway, og fortsatte med å beskrive norsk geografi med byer som Bergen, Hamar og Oslo. Han hadde nylig lest om andre verdenskrig og russisk innsats for Norge i nord. Han listet opp flere norske navn på folk som hadde vært aktive i motstandskampen mot nazismen i Finnmark.

Til slutt ville han diskutere den norske kongen. Han var også bekymret for prins Charles, og regnet med at Elizabeth II ville overleve ham.

I byen Veretsjaginov gikk kupekameraten vår av og møtte det vi tror var konen og moren på stasjonen.

Nå er det en mor med et barn ca 3 år, og en yngre dame som er i samme kupe som oss, men andre har vært innom på kortere strekk.

I kveld passerte vi grensen mellom Europa og Asia. Det var markert med en støtte. Selv om dette ikke er et hurtigtog, klarte vi ikke å ta bilde av det.

Lurt å ha lært seg det russiske alfabetet, for vi klarer å stave oss gjennom ord og blir veldig stolt og glad når/hvis vi forstår hva det står.

Tirsdag 19. juli, 29 grader i Moskva

                                         Dianne koser seg i kupeen mens vi ennå var alene.

Vel, som antatt var det ikke mye nett å få tak i, selv på de store stasjonene.


Dianne sa noe om at rommet var lite, men jeg mente at hun måtte nyte det ettersom de neste tre og et halvt døgn ville bli i en bitte liten kupe sammen med to russere.

Vi dro til jernbanestasjonen og sjekket litt før vi fikk oss noe lunsj og var klar for den store togturen. På stasjonen traff vi to engelskmenn som Dylan, Lupine Travel, hadde opplyst vi ville få følge med helt til Beijing. De har plasser i kupeen ved siden av vår. Vi var alene i kupeen i knappe to timer, da kom det på en russisk ung mann som ikke sier noe og som ikke prøver å ha kontakt med oss. Han reiser lett, så det er ikke sikkert han skal så langt. Det er varmt på toget, særlig når det står på stasjonene og vi ikke får fartsvinden inn.

Kupeen er trang og det er ikke noen særlig luksus, omtrent som forventet. Hver vogn har egen togvert og samovar med kokt vann. Pulverkaffe smaker fortreffelig på tur.

På noen av stasjonene er det selgere som selger frukt og grønnsaker og annen mat, det er visst agurksesong nå.

Til middag har vi unnet oss en pose nudler med rekesmak(?).Men før vi tok kvelden gikk vi framover til spisevognen, der vertinnen snakket litt engelsk. Det var en moderne vogn med blinkende diskolys som eksploderte i pannen til Trond. To russiske passasjerer ville praktisere engelsken sin og vi måtte skåle i vodka.