Uzbekistan, silke, kamel og krydder

Usbekistan er land nummer to på reisen. Disse landene ble selvstendige når Sovjetunionen gikk i oppløsing. Men grensene slik de er i dag fantes ikke før sovjettiden, da var det delt opp i mindre områder styrt av klaner, emirer og dets like.

Kryssingen av grenser i disse områdene har dårlig rykte, men vår går som en lek. Ut av Turkmenistan må vi som forventet vise papirene for teppene. På den usbekiske siden  er det like lett. I mars i år fikk nordmenn, sammen med mange andre, visumfrihet til dette landet.

Vi møtes av guide og buss rett utenfor porten. Guiden orienterer om dagen og dagene  vi skal være her, og forteller ‘when we reach the hotel we will do the chicken.’

Reiseruten de neste seks dagene går gjennom flere av de viktige byene langs silkeveien.

Første stopp er Khiva. Det er en meget fotogen by og som forventet er det er tydelig mer turisme her.

Den historiske delen ligger inne i et citadell, konstruert for å forsvare makten mot inntrengere. Emirens palass var bygget for ham og hans fire offisielle koner, samt fjorten konkubiner. Sikkert en travel mann.

Etter en runde med guiden der han forteller om stedets historie og klager litt på Djenghis Kahn, vandrer vi rundt på egenhånd og ser på flotte byggverk hovedsakelig satt opp i murstein av lokal leire, og dekorert med glaserte fliser i klare farger.

Undervegs ønsker en ung mann å konsultere Dianne om muligheten for å studere økonomi på BI i Norge.

I gruppen vår er det et kjærestepar, og under middagen røper John at han har fridd til Emma, og at hun sa ja. Trond er den som annonserer begivenheten og utbringer en skål for de nyforlovede.

Når solen er på veg ned og mørket faller på samler de lokale seg i skyggene der de prater og drikker te mens ungene leker i gatene.

Neste dag venter en syv timers busstur gjennom ørkenlandskap igjen (UZ = 70% ørken). Veien går rett fram så langt øye kan se, og av varierende kvalitet.

Etter noen mil kjører vi inn på en splitter ny firefelts betongvei, bygget med hjelp fra Tyskland og Kina. En oppfinnsom husmor med hus i vegkanten har lagt et stort teppe ut i veien så det sperrer hele det ene feltet, så vasker hun teppet med vann og kost. Trafikken får bare finne seg i måtte svinge unna. (Ikke raske nok med kameraet her.)

Så er det ørken, og ikke mye å se. Vi stopper ved et tehus, Chai Khanah, der vi selvsagt drikker te og strekker på bena. 

Deretter fortsetter mot Bukhara, kjent for blant annet fine silketepper.

Neste dag kommer vi fram til Samarkand, denne byen er blant de mytiske og romantiserte byene  vi gjerne har hørt om i sagn og eventyr, sammen med byer som Agra i India, Timbuktu i Mali, Marrakesh i Marokko og Katmandu i Nepal.

Byen var sentral møteplass langs silkeveien og omtales av Marco Polo i rosende ordelag. I glansdagene var det den største byen i Sentral-Asia. Det lukter nesten litt krydder og kamel av selve navnet, Samarkand.

I dag er byen ganske moderne, men fremdeles kjennetegnes den av at det er mange kulturer og folkeslag som blandes sammen.

Den gamle bykjernen er preget av byggverk fra storhetstiden. Antakelig kan vi takke gamle sovjet for at så pass mye er tatt vare på.

Fra Samarkand drar vi videre til Termiz med nattoget, og er framme til frokost. 

Byen ligger helt på grensen til Afghanistan. Vi må ha spesiell tillatelse for å reise inn i grenseområdet. Gjengen vi reiser med er reisevante, men det legger seg en spent ro i bussen når vi kjører inn i området.

På det nærmeste er vi førti femti meter fra grensegjerdet på Usbekisk side.

Først går vi til et mausoleum over en kjent muslimsk lærer. Historisk sett har det vært nær kontakt mellom landene i området, og han som er begravet her er like kjent på andre siden av grensen. 

Området har også en del grotter der eremitter og andre isolerte seg og fastet i lengre eller kortere perioder.

Området var før islamsk tid et sentralt område for buddhister. Fundamentet til en stor stupa står igjen sammen med rester av et buddhistkloster.

Men det som likevel gjør stedet spesielt er at vi her, like på grensen til Afghanistan finner spor etter krigføring, rester av ammunisjon ligger spredt rundt i området.

En ung gutt i gruppen vår  med overraskende god greie på slikt forteller oss forskjellen på afghansk og russisk ammunisjon vi finner. Vi kan ikke gå hvor vi vil for det er ikke garanti for at alle miner er vekke, og vi minnes på at vi er tett på en konflikt som ikke er løst.

Samtidig går solen ned og alt virker fredfullt på siste kveld i Usbekistan.

Første stopp, Turkmenistan

Reisen vår denne gang går til fem land som vi oftest referere til når noe er fjernt. Men området har flere kjente betegnelser som Silkeveien, Sentral-Asia, Sovjetistan og kanskje Langtvekkistan.

Vi starter med Turkmenistan, landet som anses å ha færre turister enn Nord Korea. Sent om kvelden flyr vi lavt innover hovedstaden Asjkhabad. Ser ut som der er et stort tivoli midt i byen. Moderne  lyssetting i alle neonfarger som blinker og skifter.

Alle prosedyrer gjennom immigrasjon og toll går som smurt og i løpet av 40 minutter fra flyet docker står vi utenfor i omkring 35 grader.

Vi reiser for første gang på en gruppereise, skal møte noen briter, amerikanere og en ukrainer, men det er ikke før søndag morgen, så lørdag er vi på egenhånd. Målet er å få kjøpt et Turkmensk teppe.

Tidlig formiddag spaserer vi mot sentrum. Like ved hotellet kommer vi opp i et brudefølge. De fleste damene har på seg tradisjonelle klær, orkesteret spiller en blanding av arabisk og balkanmusikk mens hele følget danser og prater.

Det er brede avenyer, tre og fire kjørefelt hver vei. Nesten alle biler er hvite, for det har presidenten bestemt, ingen hunder for det har presidenten bestemt, og mye marmor for det har presidenten bestemt. Byen har guinessrekord i bruk av marmor på bygninger i hovedstaden. Det var disse bygningene vi så under innflygingen i går, opplyst med skiftende neonlys som et tivoli.

De sentrale gatene er ikke tomme for folk, men det er ikke langt unna. Noe av dette skyldes selvfølgelig varmen, men når vi er i andre mindre sentrale strøk er det mer folk å se. Det er ganske vanlig at lokale vil prate, de unge kan litt engelsk men også voksne folk prøver seg selv om de omtrent ikke kan annet enn ‘Ghood bye’.

I en velfrisert park kom tre unge gutter som ville prate og ville være med på bilde.

Damer i tradisjonelle drakter som de bruker både til hverdag og fest.

Helst ville vi kjøpt teppe av private på et marked, men siden det er lørdag kan vi ikke klare å skaffe oss eksportpapirer, og vi vil ikke stoppes på grensen uten dette. Tepper er seriøse saker i dette landet, her er et eget teppedepartement. Vi fant derfor et lite senter der vi visste det var en teppebutikk som hadde alle papirer tilgjengelig.

Vi endte opp med kjøp av to tepper fra denne smilende jenten som gjerne ville ha selfie med Dianne.

Neste dag dro vi på sightseeing med alle våre nye unge venner i reisefølget.

Den første presidenten i landet etter sovjettiden, var redd for at han skulle bli glemt så han fikk satt opp statuer av seg selv mange steder, og i landsbyen der han vokste opp brukte han av landets sårt tiltrengte resursser for å bygge en Moské til minne om seg selv sammen med et mausoleum til å bli gravlagt i.

Etter lunsj ble vi stuet inn i fem firehjulstrekkere og dro ut av byen. Vi dro rett nordover og ut i ørkenen. Og her ble det varm, veldig varmt, på det meste så vi 47 grader. Og vi var på veg til et gasskrater som i tillegg varmet som et sveiseapparat, et stort sveiseapparat.

Etter en slik tur er det godt å sette seg ned med noe kaldt å drikke, men der var ikke mer skygge enn du klarte å bære selv.

Krateret har oppstått som en følge av feilslått boring etter gass for førti år siden
De regnet med at det ville brenne noen uker, men som dere ser brenner det ennå. Turkmenistan har forøvrig store ressurser gass

 

Sjåførene satte opp leir når vi kom fram. Natten skulle tilbringes i telt. De var bedre å kjøre bil enn å lage mat, men vi ble mette på grillet lam og kylling med salat og tørt brød. Så satt vi i mørket og fortalte historier, og ble kjent med de andre i følget. Trøtte og varme krøp vi i teltene. Men det var ikke behov for soveposene den natten

Neste dag var det en enkel frokost før vi igjen satte oss i bilene og kjørte videre nordover på stadig verre veier. Til tider var det bedre å kjøre ute i sanden en der vegen skulle være.

Vi var på veg mot grensen til Usbekistan som skulle krysses neste morgen, og undervegs besøkt vi flere steder som var viktige når silkeveien blomstret. Vi endte på et bra hotel der vi fikk en god natt søvn.

Stikkord for tur til Sentralasia

Silkeveien

Samarkand

Bukhara

Turkmenistan

Alma Ata

Sten Stensen

Tadjikistan

Tepper

Ashgabat

Usbekistan

Varme

14:38,08

45°c

Kasakhstan

Te

Reise med kontanter

Hester

Ørken

Darvaza Gas Crater

Kirgistan

Gamle Sovjet