mandag 12. desember 2011

Cuba, "Perla dei Caraibi", januar 2012



Så er det klart for å ta en ny reise. Denne gangen til Cuba. Vi reiser 2. januar og blir der i 12 døgn.
Turen går først til Havana hvor vi blir noen dager før vi reiser østover, og så får vi se hva vi finner på. Dette er jo "syden" så vi skal finne både strand og sol noen dager, men også kultur og folkeliv. Så må vi sjekke hvordan det står til med revolusjonen, det er noen tendenser til at det blir lettere på noen felt etterhvert.

fredag 12. august 2011

Slutt for denne gang

Så er vi hjemme igjen, og reisen er over for denne gang.

Det har vært en fantastisk opplevelsesrik tur, med noe nytt og spennende omtrent hver dag. Høydepunktene har det vært mange av, men ingenting slår opplevelsen av å reise i Nord Korea. Dette har vært en litt uvirkelig opplevelse, og jeg tror jeg brukte uttrykket bisarr opplevelse ved noen anledninger undervegs.

Som følge av de fæle hendelsene i Oslo fikk vi oppmerksomhet på en uvanlig måte. Både i Russland og Kina var disse hendelsene hovedoppslag i nyhetene i flere dager. Folk på uventede steder uttrykte sin sympati. Det var overraskende å bli kondolert av en ansatt ved den kinesiske ambassaden i Ulaan Baator, en lokal guide ved Kim Il Sungs gavesamlinger og av privatpersoner vi snakket med på togene.

Vi vet ikke hvem som har fulgt med på denne bloggen vår, men mer enn 600 treff siden vi begynte å skrive er vi godt fornøyd med, så kanskje vi skriver mer når vi foretar en ny og spennende reise. For nye eventyr er vi nødt til å planlegge og oppleve. Vi har noen på listen.



mandag 8. august 2011

Fattigdommen


NK er åpenbart et lutfattig land selv om myndighetene gjør sitt beste for å dekke over dette. Dette er også årsaken til at vi ikke får fotografere vanlig folk og det vi ser langs veien.

Logikken er noe som dette: “Fattigdom finnes ikke i dette paradiset, og kan derfor ikke fotograferes, om man likevel fotograferer fattigdom må bildet slettes fordi det ikke finnes og derfor ikke kan fotograferes.”

Mye av materiellet vi kunne se langs jernbanen var i ferd med å ramle fra hverandre. Svillene var mange steder nærmest rundstokker som de hadde festet skinnene til. Alt av rullende materiell var nedslitt, kun lokomotivene så ut til å være oppmalt for å se noenlunde ut. Mange av kullvogner og andre godsvogner var i ferd med å falle fra hverandre av rust.

Over alt så vi fattige mennesker som lette etter planter i skogkanten, eller vasket klær og seg selv i bekker og elver, alle er tynne og små og de fleste har et dystert preg over ansiktene.

Etter et kort besøk på en skole der vi så noen barn synge og spille kommenterte selv kineserne at de ikke så glede hos barna.

Arirang


I NK er de ganske stormannsgale, triumfbuen deres er større enn den i Paris, de bygger nå et hotell på 105 etasjer, en svær pyramide, som de neppe har behov for med tanke på hvilken turisme de har. Og så har de et stadion som skal ha en kapasitet på 150 000 sitteplasser, som hevdes å være størst i verden.

På denne store idrettsarenaen har de hvert år i august en kjempestorforestilling som kalles Arirang. Denne vises tre ganger i uken i ca en måned. Dette er en forestilling hvor mer enn 150 000 aktører opptrer.

Ene langsiden var full av folk med plakater i mange farger, og i fellesskap malte de store bilder. Natur, portretter, slagord og så videre. En skjønnmaling av hva som er oppnådd etter at den store leder og evige president tok over makten. Tablåer i alle utgaver ble vist i en forrykende forestilling.

Samtidig ble det på matten oppført den ene imponerende framvisningen etter den andre, militært, dans, sport, barnelek og folklore.  Svært imponerende. Alt var uhyre koordinert til minste detalj. Aktørene løp inn og ut raskere enn vi klarte å følge med.

Kineserne fikk, til stor jubel, sin del av æren for “framgangen” i landet. Og i finalen var “Internasjonalen” i fokus og de røde faner vaiet sammen med røde roser for å hylle denne endelige perfeksjon av det sosialistiske samfunn.

Dette var en fantastisk framvisning, jeg kunne ikke se noe som ikke gikk som planlagt, alt var perfekt teknisk sett.

Så ble vi tauet raskt tilbake til hotellet, ringen i nesen begynner å gnage litt nå.




Den Demilitariserte Sonen, DMZ


Vi reiste med buss 168 kilometer mot grensen til Sør Korea, SK. Den kinesiske guiden snakket i et, på innpust og utpust fem kvarter, men tolken vår brukte toppen femten setninger på samme tiden. Disse to var elegant kledd med høyhælte sko og pene vesker.

Her var vi midt inne i den store grensekonflikten, og på stedet som Bill Clinton skal ha betegnet som den farligste plassen i verden, nemlig den demilitariserte sonen, DMZ, mellom de to delene av Korea.

Vi ble først gitt en beskrivelse av området forklart ut fra et kart på veggen, av en offiser, deretter ble vi fraktet til selve grensen med en soldat om bord i bussen og fikk komme inn i det huset der selve forhandlingene fant sted. Grensen går på midten av bordet og partene satt på hver sin side med sine delegasjoner. Som kjent ble det aldri kommet fram til noen løsning.

NK refererer konsekvent til “vår side” og “US sin side”. De snakker ikke om NK og SK, og heller ikke om FN.

Vi var også innom hallen der en FN delegasjon underskrev en våpenfred, men det har aldri blitt underskrevet en fredsavtale, og teknisk sett ansees krigen ikke som avsluttet ennå.

For Korea og spesielt de i nord er det ille at landet aldri har blitt forenet.



Nord Korea


Vi er nå ute fra Nord Korea, eller Den Demokratiske Folkerepublikken Korea, etter fire dager og tre netter.

Dette har vært en merkelig, nærmest absurd opplevelse. Jeg opplevde landet som kollektivt paranoid. Vi fikk ikke ta med oss mobil eller pc inn i landet, vi fikk ikke ta bilder som vi ville, og på vei ut sensurerte og slettet de bilder som vi hadde tatt. Vi fikk ikke bevege oss fritt noe sted, bare gå der de aksepterte og alltid med guiden utenfor hotellet. Jeg er overbevist om at rommet var avlyttet!

Ved å holde en kvelende hånd over befolkningen får de dem til å tro at deres land er paradis på jord mens mennesker i andre land lider. Guiden vår ble tydelig skuffet når vi fortalte at vi både har gratis utdannelse og helsestell i Norge.

Som i mange andre “sosialistiske folkerepublikker” har også Nord Korea bygget opp en fanatisk personkult rundt sine ledere. Først og fremst er det Kim Il Sung som er den store leder og evige president som til tross sin død i -94 fremdeles er med dem. Han ville fylt hundre år i 2012, og de har startet sin egen tidsregning fra hans fødsel. Ved to tilfeller var vi i rom som best kan beskrives som templer der han tronet som en gud. Vi måtte kneppe skjorten og ta hendene ut av lommene før vi fikk gå inn i de salene. De 29 kineserne vi reiste sammen med stilte seg på rekke og bøyde hodene i respekt for denne despoten. Vi så nok ganske respektfulle ut vi også, dette er ikke stedet for å spille tøff selvstendig nordmann. Sønnen Kim Jong Il blir også hyllet men ikke i samme grad som faren Den Store Leder og Evige President.

Fortsettelse følger.

mandag 1. august 2011

Inn i Kina

På grunn av at blogging er boikottet fra kina er disse to siste innleggene sendt via email, og det kan bli vanskelig med nye innlegg før vi er på vei hjem.

På kinesisk side er det samme leksen, men i tillegg skal alle boggiene på toget skiftes, for tidligere sovjetstater har litt bredere hjulgang enn resten av verden.
De drar toget inn i en hall, deler det fra hverandre og løfter hver vogn med fire jekker. Så rulles gamle boggier ut og nye inn. Deretter er det en masse veksling for å sette sammen toget slik det skal være. Etter fem og en halv time har klokken blitt 0100, og vi ruller endelig videre inn i den kinesiske natten.
Det har gått tjueto år siden vi var her sist, og det har vært en økonomisk revolusjon siden den gang. Spennende!
Mandag 1. august.

Mongolia

På grunn av at blogging er boikottet fra kina er disse to siste innleggene sendt via email, og det kan bli vanskelig med nye innlegg før vi er på vei hjem.

Dette er et spennende land med en lang historie som jeg ikke skal eller kan gå igjennom, men de har vært et stort land med Djingis Kahn som den store helten som engang ledet et stort imperium. De var lagt under Kina i lang tid, og ble “frigjort” av Sovjet i 1921. Etter at Sovjet gikk i oppløsning for tyve år siden har landet startet en økonomisk vekst, og er et land med et av de bedre demokratiske systemene i regionen.
Vi har bare vært i landet i tre dager og fått en smak av hva det er.
Vi skyndte oss av gårde for å se seremonien i det store buddhisttempelet klokken ti. Vi så og hørte munkene i bønn. Dette er det viktigste klosteret for buddhister i landet for tiden. Ellers var vi rundt i byen og så på hva denne blandingen av en bygdeby og storby hadde å vise fram.
Dagen etter dro vi av gårde på en todagers tur med Victor som sjåfør. Først kjørte vi til en høyde utenfor byen for å se på utsikten og et minnesmerke der mongolsk historie og kommunismen hylles.
Videre dro vi ut på landsbygden, og det ble fort sparsommelig med befolkning. Flott å kjøre over vidstrakte sletter og se husdyrene beite. Her og der er det ger (telt) å se langs veien.
Vi spiste lunsj i en ger og fikk servert te med masse melk og salt. Vi fikk suppe og fikk prøve airarg, en gjæret drikk av melk som inneholdt opp mot åtte prosent alkohol.
Vi endte denne dagen opp hos en familie med en leir bestående av fire egne ger, og en som noen gjester fra Kasakhstan hadde satt opp. De lever i storfamilier, og her var det de gamle som tok seg av barna, kokte mat, og tok seg av oss turister. De tre sønnene drev med fedrift og annet. Spesielt var den gamle faren flink med de små ungene.
De har en del besøkende på denne måten, men hjemmet og livet så ut til å gå sin vante gang, bortsett fra at de kokte til flere og brukte den ene geren til gjester som oss. Vi lå på flatsenger rundt veggene som i en lavvo, og hadde det vært kaldt kunne de fyrt opp en ovn i midten.
En slik ger er laget av et skjelett av trespiler som er belagt med et eller flere lag av tovet ullfilt, kaldere vær krever selvsagt flere lag.             
Vi fikk servert den salte teen igjen, drikkende men ikke mer heller. Videre fikk vi tørket ost, tørket løpe, brød og til hovedmåltidet en god kjøttsuppe.
Stjernehimmelen på et sted som dette er fantastisk. Det var ingen måne å se dermed blir det enda flere stjerner synlig. Så mange at det blir vanskelig å peke ut de få stjernetegnene man kan.
Etter frokost på lørdagen ble det litt spilling med saue ankelben. Vi hadde ca tyve små knokler som vi trillet på bordet, og så skulle vi etter et sett regler tilegne oss flest mulig. Vinneren skulle til slutt sitte igjen med alle.
Senere på formiddagen gikk turen videre med hest, ingen av oss to har ridd før, så det var en ny opplevelse. Stakkars hester.
Vi ble både stive og støle etter å ha ridd i en og en halv time innover en flott dal. Der stoppet vi, og sjåføren hadde dratt foran og var klar med lunsj. Deretter gikk vi inni et område som hadde vært mongolias viktigste område for buddhisme med over 40 store og små templer og kloster. I 1938 ødela kommunistene alt, og i dag sees bare spor etter det, samt at de har satt opp et par nye bygninger hvor de viser en sparsommelig utstilling om hva som engang har vært der.
Kommunistene gjorde dette med svært mange av klostre og templer som var i landet før revolusjonen.
Vi var tilbake i Ulaan Baataar klokke fem i nesten tretti grader, og klokken seks var det lyn og torden med regn og grov hagl.
Søndag var det tidlig av gårde med tog ut av dette spennende landet. Togturen går gjennom deler av Gobiørkenen, selv om vi de fleste steder kan se en del gresstuster. Det blir varmere og varmere ettersom dagen går.
Klokken 19.30 ankommer vi grensen på mongolsk side, og en langdryg prosess starter. Etter et par timer fikk vi passene våre igjen, og vi var ute av Mongolia. Men hit kan vi reise igjen.








torsdag 28. juli 2011

Irkutsk til Ulaan Baator

Vi har nå kommet til Ulaan Baator. Reisen hit var ikke særlig begivenhetsrik. Det tok åtte timer med venting og prosessering på grensen mellom Russland og Mongolia.

Toget er denne gangen organisert slik at det bare er turister i vognen vår. Flere av de andre reisende har utrykt sympati med oss og Norge etter at har hørt om terroren i Oslo.

Det er stor forskjell mellom de to landene. Russland er grått og skittent og folk er triste  og lite imøtekommende mens Mongolia er helt anderledes. Folk smiler og ler, ungene leker uten å få kjeft, stemningen er påtakelig anderledes enn i Russland. Flere av de andre reisende kommenterte på det samme.

Det er underlig å høre noen fortelle at de aldri har sett noen fra Norge før, særlig når de er fra Sveits!?

tirsdag 26. juli 2011

Terroren i Oslo

Vi sitter på jernbanestasjonen i Irkutsk, og hovedoppslaget på nyhetene er det som har hendt i Oslo og reaksjonene på dette. Uhyggelig!

Baikalsjøen, og Olkhon

Fra Irkutsk tar vi turen til Baikalsjøen og ut på øyen Olkhon. Denne innsjøen er mer enn 1600 meter på det dypeste, og er det største ferskvannreservoaret på kloden når man ser bort fra isen ved polene. På grunn av beliggenhet og klimatiske forhold er mer en 80 % av livet i sjøen spesielt for denne. Olkhon er en øy som ligger langs sjøens vestkyst og er 70 km lang.

Det bor ikke mer enn ca 1500 personer på hele øyen, og det er dårlig med veier og annen infrastruktur, så her er det utedo og vann fra bøtte. Her er strøm og telefon, og det sies at det er internett tilgjengelig på et hostel, og på en internett kafe, men nettet var nede under vårt besøk.

Befolkningen er for det meste Buryater med litt blanding av andre. De er shamanister med innblanding av buddhisme. Et synlig tegn på deres dyrking er at trær og påler her og der blir kledd med tøystrimler som de enkelte setter på ved besøk. Når vi passerte et slikt sted med bussen stoppet sjåføren og kastet på noen mynter sammen med de andre lokale som var på bussen. En dame gikk ut og knyttet et bånd på den ene stolpen som sto der. Så fortsatte turen.




Vi reiste en tur rundt på øyen i en gammel russisk 4WD, det var mye fint å se, men samtidig fikk vi se noe av problemene de har med å ta vare en så flott øy i. Stedet er i ferd med å bli veldig populært reisemål for russerene, men det er ingen reguleringer for hvordan de ferdes og bruker øyen.

 


Det blir ikke særlig bedre om det også kommer mange vestlige turister etterhvert. Men dette kan også være med å sette litt lys på problemene ogderigjennom påvirke til endringer.