Kasakhstan, touch and go.

Turen til Kasakhstan er over på førtiåtte timer, selv om dette er det største landet. Store deler av landet er tørre stepper og befolkningstettheten er blant de laveste verden, mye lavere enn i Norge.

Det er vel dette -stanlandet som er mest kjent for nordmenn. Sten Stensen satte verdensrekord på 10 000 meter skøyter på den engang så kjente Medeobanen i syttiårene. Siden ble vi kjent med skiløperen Smirnov. 

Vi kjører rett til byen Almaty (Alma Ata). Dette var tidligere hovedstad, men presidenten valgte å flytte hovedstaden til Astana, nå Nur Sultana etter den første presidenten, og fremdeles faktiske leder i landet.  

Sammen med guiden Oxana gjør vi en liten sightseeing i Almaty. Det er en gammel og stor russisk ortodoks kirke midt i en park. Etter at sovjetregimet gjorde den om til museum og lager har den i det siste blitt tilbakeført til en kirke, og ser helt ny ut. 

Neste park har store minnesmerker over de falne fra 1. og 2. Verdenskrig samt krigen i Afghanistan. Stilen tror jeg kalles brutalisme som er en passende beskrivelse.

Kort oppsummert har turen vært fasinerende. Landene har en nær historie som ligner på hverandre, men likevel har de utviklet seg merkbart forskjellig siden de ble selvstendige stater. De blir egentlig mer og mer moderne jo lengre øst vi har reist. Med en start i Turkmenistan som lett kan sammenlignes med Nord-Korea, uten å være like ekstrem, til storbyen Almaty med moteriktige ungdommer i gatene. Det er hele tiden litt sovjet over alt.

Det er vanskelig å bestemme hva som er høydepunkter på turen, det må nok synke inn noe mer. 

For første gang har vi reist på en gruppereise. Erfaringen med det må vi tygge litt på, men umiddelbart synes det lenge å reise sammen i en gruppe på seksten personer i to uker.

Men det er mange spennende reiser som kan gjøres ennå, så dette er neppe siste kapittel.

Спасибо и до встречи

Kirgisistan, demokrati og bruderov

Første natt er i byen Osj, vi ankommer sent, og drar videre neste morgen. Vi starter tidlig, og tar med frokosten fra hotellet i en pose. Første stopp er på et Chai Khanah der vi kjøper kaffe.

Heldagsturen på minibussen tar 15 timer, men det er den vel verd!

I følge guiden vår er Kirgisistan det av -stanlandene som er mest demokratisk. Han forteller og vi (les Trond) spør i vei. I en kort periode har de hatt en kvinnelig president.  Men det er fremdeles langt fra et velutviklet demokrati, for eksempel er det vanlig å kjøpe stemmer. Og nepotismen er utbredt.

Men vi blir svar skyldig når han spør om kongen vår kan bli dømt og satt i fengsel, dersom han gjør noe kriminelt. 

Guiden forteller oss at fortsatt praktiseres bruderov noen steder. Det er egentlig ikke lov, og noen ganger blir det straffet dersom jenten protesterer og melder saken. Men det viser seg at omtrent halvparten av de som utsettes for dette velger å gifte seg med den som har røvet henne. Dette skyldes skammen de får i samfunnet de bor om de nekter.

Ved lunsjtider stopper vi på et lokalt spisested. Det tar et par timer, men ørreten er god den, når den først kommer på bordet.

Etter lunsj bærer det for alvor oppover i fjellheimen.

Kirgiserne er tradisjonelt nomader. Fremdeles er det mange som på sommeren tar buskapen på beite i fjellet. De bor i telt som vi vanligvis kjenner som ger ellers jurt. 

Flokker med hester, kyr og sauer beiter i åsene. Etterhvert som vi kommer høyere opp ser vi mer og mer av dette, langs veien og innover i dalene. På det høyeste er vi oppe i 3300 meter, og her er det under 10 grader.

Vi smaker på den fermenterte hestemelken, noe vi også har prøvd i Mongolia, og det smaker fortsatt like dårlig. 

I hovedstaden Bishkek sjekker vi inn på tidligere fasjonable Grand Hotel og får en svær suite igjen. Etter å ha bodd på ulike plasser hver dag siden turen startet, skal vi være her i 3 netter. Her har vi en hel dag uten program. Ikke fritt for at vi nyter å få være litt for oss selv.

Etter en sen frokost tusler vi i byen. Vi er innom et kunstmuseum, og Dianne shopper litt sammen med Mina og Svitlana. Selvsagt må vi smake på den lokale kvas, en drikk brygget på ris som kan minne om avkjølt vørterøl. Deilig i varmen!

Vi blir tilbudt en bruktbil. ‘You can buy that car for 10.000 dollars!’

Kirgistan består også mye av fjell, og et av høydepunktene på turen er en fottur. Etter mye busskjøring er det deilig å få bruke beina. 

Dagens guide heter Oxana, og hun blir med på minibussen vår til en nasjonalpark. Elva vi kjører langs kalles oversatt ‘fargerik’ pga vegetasjonen som vokser langsmed, og skal være et vakkert syn på høsten. 

Vi går fra 2200 til 2800 moh langs denne elven som forsyner byen med vann.

Vi kan se mot Crown fjellet, 4500 m, hvor det i sovjettiden var helårig alpinanlegg. Isbreen, der elven starter fra, har krympet mye, men vi kan fremdeles se den i det fjerne. Halvveis på vei opp passerer vi Broken Heart som var en svær stein delt i to. Ikke alle i gruppen er like spreke, og derfor glad for å få en pause her.

Noen forfriskende regndråper får vi på oss, men solhatten er paraply nok.

Etter knappe 2 timer nådde vi målet som var en foss.

Ikke mye til foss for en nordmann, men fin plass å spise nisten og nyte utsikten.

Så går turen til til grensen mellom Kirgisistan og Kasakhstan. Dette er en travel grenseovergang, og hvis du ikke kan bruke albuene her vil du bli stående bakerst i køen hele dagen. Det presses og kjeftes fra alle kanter. Det er ikke annet å gjøre enn å svare med samme metode, og det har vi gjennom mange år med reising lært oss. Det beste er å snakke tydelig norsk, sammen med et tydelig kroppsspråk.

Tajikistan - 93 % fjell

Velkommen til Tajikistan, et flott land med mye fjell, inneklemt mellom store naboer.

Forrige innlegg sluttet på grensen til Afghanistan. Landet vi nå har kommet til har også en lang grense i sør mot Afghanistan, her har Russland en hær. Det er særlig narkotika og ekstremisme/terrorisme de er redde for.

Etter Sovjet ble splittet ble det kamp om makten her, og det utviklet seg til en borgerkrig med en russiskstøttet side og en broket opposisjon med støtte fra Afghanistan. Krigen varte fra -92 til -97 og ruinerte landet. Siden har det også vært konflikter, særlig med Usbekistan, men med den nye presidenten der ser det bedre ut nå, selv om det kun er måneder siden siste hendelse. 

Konfliktene med naboen har ført til stengte gasskraner. Så fattige Tajikistan har satt igang storstilt utvinning av kull som de har mye av i fjellene. Kullet gir kraft til industri som aluminiumsverk og sementfabrikker.

Presidenten hylles på plakater og bilder overalt, jeg regner med det er etter hans eget ønske, ikke nødvendigvis folkets.

Fra grensen er det kort veg til hovedstaden i Dusjanbe.

Vår gode venn og guide, Davoud, var ikke særlig blid når jeg, som jeg pleier, prøvde å stille spørsmål om dagens situasjon i landet. Her forsvarer han ‘little’ Lewis som tillot seg å slå lens i buskene, og ble oppdaget av en politimann.

Fra hovedstaden dro vi i bussen til Khujand, via et fjellpass på nesten 2 700 moh og gjennom ‘the tunnel of death’, en fem kilometer dårlig ventilert tunnel. 

Før når byen het Leninabad og var viktig for utviklingen av sovjets atomprogram var alle helter knyttet til Sovjet. Men nå har den store statuen av Lenin, ‘Made from real tadjik aluminium’ blitt flyttet til en gjemt og glemt park i utkanten.

Bazaaren der folk flest går og handler mat og annet.

Moteriktig grønnsakshandler!

Revolusjonen i 1917 var for å frigjøre folket fra tsarens tyranni, men dette hindret ikke en lokal partileder, og god venn av Stalin å bygge palass inspirert av nettopp tsarens St Petersburg. I dag står bygningen der, velstelt men uten bruk eller mening. 

Middag med nesten alle i gjengen.

Trond har, ikke uventet fått seg en ny kamerat, Mohammad, praten gikk på tadjikisk og norsk, gikk helt fint det.

Besøket i Tajikistan har vært minst like interessant som i de to foregående landene. Etter lunsj satte vi oss igjen på bussen og kjørte til grensen mot Kirgisistan.

————————————-

Kulturforskjellene gir noen ganger kuriøse utslag, her tror jeg en hver vestlig mann kan ta feil.