I skikkelig syden har man hodet opp ned.

Tirsdag morgen ble vi vekket klokken seks av en kar som banket i rekkverket og snakket utenfor. «Nå er det tid for at skilpaddene klekker og graver seg ut av sanden!» (redaktørens oversettelse) Vi heiv på oss strandskoene og sprang. 

For å beskytte skilpaddeeggene som legges på stranden, blir disse tatt vare på i eget område og de nyklekkede blir kontrollert sluppet tilbake i sjøen. Statistisk kommer en av tusen tilbake for å legge egne egg om ti til tolv år. Vi så to kull, hver på vel hundre skilpadder, de første løp i sjøen på 15 sekunder, mens lag nummer to hadde større utfordringer, og måtte nærmest kastes på sjøen.

Etter frokost med båt fra stranden «vår» til den lille øyen Rolas, ikke lange turen. 

Det de har å by på er at ekvator går igjennom her, noe de har markert med et verdenskart i mosaikk. Det er utrolig å kjenne hvordan man henger med hode nedover når man er på sørsiden av streken. :o) 

Ellers er det strender, og vi koste oss der med bading noen timer. 

Hele denne dagen var vi i modus «Leve Leve», mottoet her i landet. Noen lokale prøvde å dra i gang et strandparty, og fikk med seg noen franske fruer.

Dagen etter dro vi nordover igjen, og vi må innom litt alvor.

Det sies at verdens beste sjokolade lages her. Og landet er en viktig leverandør av kakaobønner til sjokoladeindustrien i verden.

Vi var innom flere kakaoplantasjer.  Disse ble etablert av portugisere som drev dem først med slaver og siden med arbeidere på kontrakter som ikke gav arbeiderene særlig frihet. Når landet ble selvstendig i 1975 ble plantasjene nasjonalisert. I følge vår mann var myndighetene ikke i stand til å holde driften gående. Og etterhvert med mer demokrati ble det landreform, og lokale bønder fikk delt landområdene mellom seg til å drive jordbruk selv. De som dyrker kakao i dag, og leverer god kvalitet er med i cooperativer som foredler og eksporterer produktene.

Felles for mange av plantasjene er at de var organisert som små landsbyer med produksjonsfasiliteter, boliger, kirker, skoler og hospitaler.  Tilsynelatende er disse anleggene, med få unntak, nå i totalt forfall. 

En politikksak til. Fiskerier drives kun fra kanoer, de aller fleste vi ser er hugget ut av trestammer, hvorav noen få er utstyrt med motor. Den lengste vi har sett var rundt tolv meter! Selv om vi har spist vår del av fangsten, blir det ikke mye inntekt til landet av det.

Men pittoreske bilder blir det.

Noen nye venner.

Vi har forklart vår mann at vi foretrekker å spise på lokale steder, og ikke på turiststeder.

Så til lunsj onsdag ville vi hit.

Men de hadde bare stekte bananer, så vi gikk over gaten, der hadde de også ekstraservice.

Beste krabbested i området!

Før vi dro ble jeg spurt om boligstandarden for folk, her er noen eksempler.

Kjøkken til venstre.

I kveld ble det Tinto 14.5 volt.

Lagoa Amelia, der man går på vannet

Vi landet i Sao Tome lørdag, rett før det ble mørkt. Her ved ekvator faller mørket som en sekk klokken seks. Vi installerte oss på Hotel Emoyeni, før vi gikk ut i den varme afrikanatten, mat må vi ha og Dianne valgte grillet oktopus med banan.

 

Til den grillede fisken min valgte jeg lokalt øl, noe etiketten viser, eller ikke.

Etter frokost ble vi hentet av guide og sjåfør Waldemar, så fikk vi tak i noe lokal valuta og fylte bensin før vi kjørte mot innlandet og høyden.

 

Dette er en grønn øy, det gror over av både nyttevekster og ville vekster. Ganske store areal av innlandet er vernet som nasjonalparker og lignende.

Det som eksporteres er mest jordbruksprodukter som kakao, kaffe, palmeolje, kokos og annet.

På veien besøkte vi en kaffeplantasje, det vil si at selve plantasjen nå er delt opp mellom flere eiere, og deler av den ligger dessverre brakk. På et enkelt museum fikk vi en gjennomgang av tradisjonell kaffeproduksjon fram til eksport.

Når portugiserne kom hit var her ingen befolkning, så de fraktet folk fra forskjellige kolonier inn hit. I starten brukte de øyen som et mellomlager for slaver som de solgte til høystbydende. Senere ble det mer som gjestearbeidere som aldri kom seg vekk igjen. Så befolkningen her nå er en mix av alle som har kommet hit.

På ca 900 moh parkerte vi Landcruiseren og tok en fottur. I starten gikk vi gjennom jordbruksland før vi kom inn nasjonalparken, Obo. En jungel med planter som, etter det som sies, til sammen kan kurere alt. 

På turens høyeste punkt, 1475 moh var vi på kanten av et krater der vi gikk ned noen meter til Lagoa Amelie. Den lille innsjøen er dekket av  gress som vi kunne gå på, men vi kjente tydelig at det var flytende.

Kvelden tilbringer vi på Roca Saudade. Sitter på balkongen og det blir svalere mens mørket faller på. Vi hører hvordan fuglesangen blir overtatt av cikadenes lyder. Alt mens flaggermusene flyr rundt hodene på oss.

Mandag starter vi turen sørover langs kysten.  

Det ligner mye på det Afrika vi så på 90 tallet, Alle har mobiltelefon og fattigdommen er ikke så påtrengende, men det er heller ikke lett å se at det er noe særlig vekst. Men en stor positiv forskjell fra Øst-Afrika  er følelsen av sikkerhet og trygghet. Det er lite politi å se, og militære har vi ikke sett så langt.

 

Å kjøre langs kysten er flott, det er grønt og fint over alt. Iblant passerer vi en landsby her og der. Der folk gjør det folk gjør. Spiser, prater, handler og leker. Ved hver elv vi passerte var der klesvask på gang.

Målet for dagen er Praia Inhame EcoLodge, dette er en av noen få små turiststeder her i sør. Det består av en åpen restaurant med resepsjon og 15-20 hytter, som ligger like ved stranden. Sjåføren vår blir litt bekymret når vi sier at vi ønsker å stoppe for lunsj i en av landsbyene før vi kommer fram.

Men vi får oss en deilig middag, også nå blekksprut og fisk servert med stekt banan, ris og brødfrukt.  Vi traff her en pjokk på tre år som gjerne ville være med på bilder.

 

Vel framme fikk vi en hytte tildelt, riktig fin.

Så satte styrtregnet inn.

São Tomé e Príncipe, en tur til syden!

 Det blir fint med en tur til varmen nå, men det er ingen grunn til å ikke reise et spennende sted.

São Tomé e Príncipe er et lite øyland som ligger i Guineabukten på ekvator, like vest for Afrikas fastland. Det er Afrikas nest minste land, et av Afrikas tryggeste land og det hevdes at de lager verdens beste sjokolade som også er deres viktigste eksportvare.

I 504 år fra de folketomme øyene ble oppdaget av Portugiserne i 1471 til de ble selvstendige i 1975 var dette en av Portugals kolonier.

Vi blir der i en uke, og får i tillegg et døgn i Lisboa på veien nedover. Vi satser på å legge ut noen innlegg i løpet av uken, litt avhengig av tilgang til det store internettet. Det blir selvsagt med bilder vi tar selv. Foreløpig viser jeg et bilde av São Tomé, eller på norsk Sankt Thomas som landet er oppkalt etter, her i form av en ukrainsk ikon.   

 Vi gleder oss til et nytt eventyr.