Lagoa Amelia, der man går på vannet

Vi landet i Sao Tome lørdag, rett før det ble mørkt. Her ved ekvator faller mørket som en sekk klokken seks. Vi installerte oss på Hotel Emoyeni, før vi gikk ut i den varme afrikanatten, mat må vi ha og Dianne valgte grillet oktopus med banan.

 

Til den grillede fisken min valgte jeg lokalt øl, noe etiketten viser, eller ikke.

Etter frokost ble vi hentet av guide og sjåfør Waldemar, så fikk vi tak i noe lokal valuta og fylte bensin før vi kjørte mot innlandet og høyden.

 

Dette er en grønn øy, det gror over av både nyttevekster og ville vekster. Ganske store areal av innlandet er vernet som nasjonalparker og lignende.

Det som eksporteres er mest jordbruksprodukter som kakao, kaffe, palmeolje, kokos og annet.

På veien besøkte vi en kaffeplantasje, det vil si at selve plantasjen nå er delt opp mellom flere eiere, og deler av den ligger dessverre brakk. På et enkelt museum fikk vi en gjennomgang av tradisjonell kaffeproduksjon fram til eksport.

Når portugiserne kom hit var her ingen befolkning, så de fraktet folk fra forskjellige kolonier inn hit. I starten brukte de øyen som et mellomlager for slaver som de solgte til høystbydende. Senere ble det mer som gjestearbeidere som aldri kom seg vekk igjen. Så befolkningen her nå er en mix av alle som har kommet hit.

På ca 900 moh parkerte vi Landcruiseren og tok en fottur. I starten gikk vi gjennom jordbruksland før vi kom inn nasjonalparken, Obo. En jungel med planter som, etter det som sies, til sammen kan kurere alt. 

På turens høyeste punkt, 1475 moh var vi på kanten av et krater der vi gikk ned noen meter til Lagoa Amelie. Den lille innsjøen er dekket av  gress som vi kunne gå på, men vi kjente tydelig at det var flytende.

Kvelden tilbringer vi på Roca Saudade. Sitter på balkongen og det blir svalere mens mørket faller på. Vi hører hvordan fuglesangen blir overtatt av cikadenes lyder. Alt mens flaggermusene flyr rundt hodene på oss.

Mandag starter vi turen sørover langs kysten.  

Det ligner mye på det Afrika vi så på 90 tallet, Alle har mobiltelefon og fattigdommen er ikke så påtrengende, men det er heller ikke lett å se at det er noe særlig vekst. Men en stor positiv forskjell fra Øst-Afrika  er følelsen av sikkerhet og trygghet. Det er lite politi å se, og militære har vi ikke sett så langt.

 

Å kjøre langs kysten er flott, det er grønt og fint over alt. Iblant passerer vi en landsby her og der. Der folk gjør det folk gjør. Spiser, prater, handler og leker. Ved hver elv vi passerte var der klesvask på gang.

Målet for dagen er Praia Inhame EcoLodge, dette er en av noen få små turiststeder her i sør. Det består av en åpen restaurant med resepsjon og 15-20 hytter, som ligger like ved stranden. Sjåføren vår blir litt bekymret når vi sier at vi ønsker å stoppe for lunsj i en av landsbyene før vi kommer fram.

Men vi får oss en deilig middag, også nå blekksprut og fisk servert med stekt banan, ris og brødfrukt.  Vi traff her en pjokk på tre år som gjerne ville være med på bilder.

 

Vel framme fikk vi en hytte tildelt, riktig fin.

Så satte styrtregnet inn.