I skikkelig syden har man hodet opp ned.

Tirsdag morgen ble vi vekket klokken seks av en kar som banket i rekkverket og snakket utenfor. «Nå er det tid for at skilpaddene klekker og graver seg ut av sanden!» (redaktørens oversettelse) Vi heiv på oss strandskoene og sprang. 

For å beskytte skilpaddeeggene som legges på stranden, blir disse tatt vare på i eget område og de nyklekkede blir kontrollert sluppet tilbake i sjøen. Statistisk kommer en av tusen tilbake for å legge egne egg om ti til tolv år. Vi så to kull, hver på vel hundre skilpadder, de første løp i sjøen på 15 sekunder, mens lag nummer to hadde større utfordringer, og måtte nærmest kastes på sjøen.

Etter frokost med båt fra stranden «vår» til den lille øyen Rolas, ikke lange turen. 

Det de har å by på er at ekvator går igjennom her, noe de har markert med et verdenskart i mosaikk. Det er utrolig å kjenne hvordan man henger med hode nedover når man er på sørsiden av streken. :o) 

Ellers er det strender, og vi koste oss der med bading noen timer. 

Hele denne dagen var vi i modus «Leve Leve», mottoet her i landet. Noen lokale prøvde å dra i gang et strandparty, og fikk med seg noen franske fruer.

Dagen etter dro vi nordover igjen, og vi må innom litt alvor.

Det sies at verdens beste sjokolade lages her. Og landet er en viktig leverandør av kakaobønner til sjokoladeindustrien i verden.

Vi var innom flere kakaoplantasjer.  Disse ble etablert av portugisere som drev dem først med slaver og siden med arbeidere på kontrakter som ikke gav arbeiderene særlig frihet. Når landet ble selvstendig i 1975 ble plantasjene nasjonalisert. I følge vår mann var myndighetene ikke i stand til å holde driften gående. Og etterhvert med mer demokrati ble det landreform, og lokale bønder fikk delt landområdene mellom seg til å drive jordbruk selv. De som dyrker kakao i dag, og leverer god kvalitet er med i cooperativer som foredler og eksporterer produktene.

Felles for mange av plantasjene er at de var organisert som små landsbyer med produksjonsfasiliteter, boliger, kirker, skoler og hospitaler.  Tilsynelatende er disse anleggene, med få unntak, nå i totalt forfall. 

En politikksak til. Fiskerier drives kun fra kanoer, de aller fleste vi ser er hugget ut av trestammer, hvorav noen få er utstyrt med motor. Den lengste vi har sett var rundt tolv meter! Selv om vi har spist vår del av fangsten, blir det ikke mye inntekt til landet av det.

Men pittoreske bilder blir det.

Noen nye venner.

Vi har forklart vår mann at vi foretrekker å spise på lokale steder, og ikke på turiststeder.

Så til lunsj onsdag ville vi hit.

Men de hadde bare stekte bananer, så vi gikk over gaten, der hadde de også ekstraservice.

Beste krabbested i området!

Før vi dro ble jeg spurt om boligstandarden for folk, her er noen eksempler.

Kjøkken til venstre.

I kveld ble det Tinto 14.5 volt.