Vi skal nå ta bussen fra Oudomxay til Phongsaly. Første spenning
med en slik busstur er å finne ut om den går, når den går og hvorfra.
Stedet er som regel lett, det er de enige om. Tidspunkt kan det være verre med,
så etter litt spørring rundt kan man som i dette tilfellet ha tre forskjellige
tidspunkt, åtte, halv ni og ni, og så møter vi opp i god tid før det tidligste.
Vi går til busstasjonen klokken halv åtte, og når vi får oss billetter bekrefter
de avgang klokken halv ni. Det er bare å vente på bussen og avgangen. Turen skal være tohundre og tretti kilometer,
og ta ni til femten timer, men noen har sagt at veiene er bedre nå og at tiden
er kortet ned.
Vi får oss
te ved et bord og koser oss med å se på folkelivet. En franskmann prøver å
komme på bussen med sykkelen sin, men han får beskjed om å betale full billett
for sykkelen også, men det er ikke betaling for bagasje ellers samme hvor mye man
har. Her er mange busser og full fart, og i det som for oss virker som det rene
anarki er det likevel en form for system.
På bussen
vår laster de fullt på taket med madrasser og masse bagasje. Så fyller de de
små lasterommene som er nederst. Deretter fyller de inne i bussen. Det er minst
et halvt tonn kobberstenger og kabler som skal med, og så er det ti til femten
tyveliterspann med maling i tillegg til de vanlige sekkene med ris og andre
matvarer. De fyller også innunder setene og mellom beina på en del av
passasjerene.
Så klokken ti
over ni kommer vi av gårde. Etter kort kjøring er det stopp for lessing av mere
varer, madrasser er populært. Det meste av varene vi ser er Kinavarer. Kina er
i ferd med å overkjøre Laos i disse områdene med billige varer. Men de driver
også storstilt utbygging av veier og dammer til kraftproduksjon, og de tar ikke
særlige hensyn til miljø og befolkning.
Etter to
timer stopper vi i et kryss. Her har vi anledning til nødvendige ærend, og kan
handle litt snacks til den videre reisen, frukt, kjeks, grillet jordrotte eller
andre fristelser. To tyskere med sykler går av her for å sykle deler av vegen, jeg
tror de vil sykle til elven for å ta båten nedover igjen.
Så er det
tut og kjør igjen. Det fløytes med et usannsynlig kraftig horn, med en
usannsynlig hurtig frekvens. før hver sving for hver person og alt annet som rører seg. Samtidig har de popanlegget på fullt med lokale
svisker som presser seg inn i ørene og inn i hodet. Bussen er bruktimportert
fra Korea, en nedslitt og skranglete Huyndai.
Veien går
gjennom trange daler og over åser. Vi ser skog og dyrket områder om hverandre,
regntiden er over, og det meste av risen er høstet.
En kar
framme i bussen roper noe, og bussen stopper opp. En bonde på vegen har fire
fine ferske griseføtter som han vil selge, og en passasjer har lyst på. Det blir
mye fram og tilbake men selgeren aksepterer ikke budet og pakker kjøttet
tilbake i pappkassen sin for å vente på neste kjøper.
I perioder
er jeg lei av støy og støv, og jeg spør Dianne hvorfor vi ikke heller drar til
et sted med svømmebasseng og ro og fred. Hun spør «Fire uker på Playa Ingles,
mener du?». Og så ler vi godt og vet at dette passer oss veldig godt.
Vi passerer
en gjeter med en flokk kyr, han har to jordrotter på spidd som en dame på
bussen gjerne vil ha med seg hjem. Og nå blir det handel, assistenten på bussen
sørger for at de blir pakket inn, og så fortsetter turen på en veg som er smal
og veldig svingete, men overflaten er ikke så verst, omtrent som mellom Nesbø
og Ostereidet i sommer.
Dette er en
lokalbuss, og folk går av og på undervegs, vi stopper også for å lesse av madrasser
og andre varer som fraktes. Sjåføren sørger
ikke bare for frakten og betalingen av dette, men han gjennomfører
transaksjonen mellom selger i byen og kjøper i landsbyene.
Veien blir
smalere og går oppover, vi blir færre på bussen og i Boun Neua, går de fleste
av. Nå er det bare førti kilometer igjen til vi er framme, det bør gå på en
time, men det kommer litt an på hvor mange trailere med sement vi må passere på
veien. Sementen er til kineserenes veg og damanlegg og det går ganske mange av
dem. Veiene er nå så smale at det egentlig ikke går an å kjøre forbi, men det
gjøres likevel.
Det er like
før solen går ned når bussen svinger inn på en støvete busstasjon, ganske
nøyaktig åtte timer etter vi startet, selv om det ringer i hodet og støvet
tørker i halsen har vi satt personlig rekord for vi var forberedt på en lengre
tur.
Phongsaly
er en sliten og støvet by som er regionhovedstad her helt nord i Laos klemt
mellom Vietnam og Kina. Men er også et utgangspunkt for å besøke fargerike
originale stammefolk i skogene rundt omkring her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar