Tur til Akhalandsby

Klokken halv åtte går guiden vår, Som, Stefan fra Tyskland og vi om bord i en liten buss som skal kjøre oss til Hatsai hvor vi starter todagersturen vår med en halvtimes båttur oppover i elven. En smal båt med motor og  plass til 6 passasjerer ligger klar ved elvebredden og vi får utdelt dagens rasjon med 1,5 liter vann. Vi passerer området hvor kineserne bygger demning for således å hente ut kraft. Elven er stille, men noen elvestryk skal vi gjennom og da spruter det godt på oss. Herlig!

Etter en kort stund legger båten inn til land: «some problem». Propellen er gått i stykker, men det går fort å skifte ny og kaste den gamle på land   

Så blir vi satt på land og trekkingen begynner for alvor. Som finner hver vår stav til oss, men i løpet av dagen har alle fire lagt fra seg denne. Etter 2,5 timers gange er det tid for lunsj. Vi setter oss rett ned på stien etter at Som har lagt greiner på bakken. Ut av ryggsekken sin tar han kokte egg som han skreller med de lange neglene sine, kokt småfisk, grillspyd med svinekjøtt, klebrig ris og bananer. Vær så god og spis, alt er Laomat. 

Vi går gjennom tette skoger og kratt med tydelige stier. Svetten siler i solsteiken, men det er deilig å få brukt kroppen litt i oppoverbakkene. Vi passerer en landsby og besøker den neste. Det vil si at vi hilser på landsbysjefen og får servert te inni den mørke og kjølige huset. Når barna ser oss komme løper de først vekk, men så kommer de gjerne fram igjen og hilser «saabai di». Stefan har langt hår og mye skjegg og det skaper forundring både hos barn og voksne. 

Utenfor stueveggen står en høygravid jente og fjerner kjernen fra bomull med et for oss et gammeldags redskap og vi får lov å ta bilde. Etter det kan bomullen spinnes, farges og veves til de tradisjonelle draktene som spesielt damene bruker.

 
Landsbyen vi skal overnatte i ligger ca 1300 moh. og vi ankommer dit på ettermiddagen. Denne landsbyen har 350 innbyggere fordelt på to landsbyer. Når de blir for store må de deles. Dette er som å komme minst 120 år tilbake i tid. Det vrimler av høns, griser og hunder i alle aldre og noen kyr og okser. Det gjelder bareom å ikke trakke midt oppi de ferskeste kukakene.

De eldste husene har bare gresstak, men de fleste har bølgeblikk på taket og bambus til vegger. Landsbysjefen vår har vært leder i 20 år. Eldste sønnen på 23 år skal overta etter sin far. Han har skaffet seg kone fra en annen landsby. Det er vanlig å gifte seg som 15-16 åring og det blir mange barn, da prevensjonsmiddel ikke brukes.

De gifte konene går i sine tradisjonelle drakter, noe også mennene gjorde før, men ikke nå lenger. Akhastammen som vi besøker har mørkeblå, nesten sorte, klær. Hodeplaggene er pyntet med sølvsmykker, jo mer jo bedre. De bruker gjerne gamle mynter, en mynt vi så var preget i 1920. Små barn går med luer pyntet litt på samme måte. Svigerdøtrene blir behandlet tilnærmet som slaver. 

Huset til landsbysjefen er ganske stort og på ene langsiden litt opp av bakken ligger svigerdøtrene med småbarna i sine avlukker. På den andre siden ligger mennene i et kammer og kvinnene i et annet. Besøkende bor i mennenes rom, og noen av mennene flytter ut. Dianne teller som æresmann og får lov å sove på guttesiden og er glad for å kunne krype inn i myggnettet vårt. 

Kjøkkenet er et eget rom med gruer i begge ender og minst 10 hunder og høns og kyllinger som går mellom bena på damene. Samtidig leker halvnakne barn på jordgulvet. Vi spør om vi kan ta bilde, men det vil de ikke, så det må vi akseptere.

 

Mens vi står utenfor kommer en eldre kone og peker på foten sin som er pakket inn i en tøyfille. Ikke enkelt når vi ikke kan forstå hverandre, men vi kan se at foten er hoven.  Stefan åpner førstehjelpsutstyret sitt og finner noe salve og gasbind, så får vi håpe hun blir bedre. 

  

Landsbyen har et eget sted for kroppsvask litt utenfor «sentrum», så her tar guiden oss med før middag. Det blir en kattevask for Dianne sin del, men Som tar et skikkelig bad og skrubber bena. Om dagen bader mannfolka, men når det er mørkt er det damene sin tur. Landsbyen har ikke elektrisitet, men det ser ut for at alle sammen har hver sin lommelykt. Når solen går ned i sekstiden, henter ungene en jakke og lommelykt og fortsetter leken.

Vi får servert middag på et lavt bord med små krakker og det er eldste sønnen i huset som nå er vert. Rart hva som smaker når en er sulten, og risen blir man mett av. Og så må vi skåle med risbrennevin, Lao lao, som seg hør og bør. Damene og barna spiser på kjøkkenet. 

Myndighetene sørger for litt skole for barna i landsbyen, men bare til de er 13 år. De har sitt eget språk og snakker ikke lao.

 

Om kvelden kommer tenåringsgutter fra en annen landsby, for å treffe jentene sier Som. Utrolig nok er de stylet som om de skulle bo i en storby med tøffe klær og velfrisert hår. Her må de gå lange veier i skogen for å komme til byen og handle, men verten vår hadde likevel et stort skatoll i stuen. Det var fraktet i to deler av åtte menn og det tok en hel dag. Fjernsynsapparat har de, men ikke strøm. Telefon på 450 nettet har de også, og den virker, men det passer liksom ikke inn i tilværelsen her i dette primitive livet.

Vi la oss halv åtte, men soving var det så som så med. Madrasser var nærmest bare en tynn matte på bambussengen og putene var harde.  Hundene gjødde intenst og så begynte hanene og gale. Midt på natten var det et veldig rabalder utenfor soveromsveggen. Det viste seg at en bøffel hadde kommet innenfor gjerdet og forsynt seg med klær som hang til tørk. Guiden sin skjorte var borte og Stefan sin trøye var tygget  i stykker. Før vi gikk fikk vi fylt opp flaskene våre med te i stedet for vann. 

Vi så at damer og menn gikk ut for å jobbe på markene. En jente hadde valmuefrø i kipen sin. Det er tid for å så nå. Regjeringen vil ha slutt på denne dyrkingen av opium, men det er vanskelig å få bukt med, de tjener jo gode penger på dette og bruker det gjerne selv også. 

Myndighetene sender ut delegasjoner for å få folk til å slutte med opium og heller dyrke andre ting. De som dyrker opium blir ilagt høyere skatt enn dem som dyrker mat og bomull. Det er lite effektivt. De vi møtte hadde innkalt til møte i en landsby med 35 familier, men bare en møtte. Politiet har også sine raid med brenning av avlinger og kontroll av transporter.

 

Vi besøkte også en landsby denne dagen, fikk te og «medisinmannen» vår Stefan ga organiske dråper til landsbysjefen som hadde ondt i magen.

Så bar det videre nedover dalen og gjennom rene jungelen som nå er fuktig på stien. Velkommen til igleland, sa Som. Heretter måtte vi stadig vekk stoppe og sjekke beina. Har ikke tall på hvor mange ekle igler vi har knipset vekk fra skoene og sokkene, men heldigvis er de harmløse, og bare få klarte å komme seg helt inn på huden. Man går ikke barbent i sandaler her med mindre man ønsker årelating.

Turen i dag tok bare 4 timer og det var deilig å få av seg skoen og vasse i elven etterpå. Guiden tok fullt bad igjen. Så var det å bli fraktet i båt igjen tilbake til Hatsai og finne guesthouset hvor vi også spiste lunsj sammen med Som før han tok bussen.