Vi starter med Turkmenistan, landet som anses å ha færre turister enn Nord Korea. Sent om kvelden flyr vi lavt innover hovedstaden Asjkhabad. Ser ut som der er et stort tivoli midt i byen. Moderne lyssetting i alle neonfarger som blinker og skifter.
Alle prosedyrer gjennom immigrasjon og toll går som smurt og i løpet av 40 minutter fra flyet docker står vi utenfor i omkring 35 grader.
Vi reiser for første gang på en gruppereise, skal møte noen briter, amerikanere og en ukrainer, men det er ikke før søndag morgen, så lørdag er vi på egenhånd. Målet er å få kjøpt et Turkmensk teppe.
Tidlig formiddag spaserer vi mot sentrum. Like ved hotellet kommer vi opp i et brudefølge. De fleste damene har på seg tradisjonelle klær, orkesteret spiller en blanding av arabisk og balkanmusikk mens hele følget danser og prater.
Det er brede avenyer, tre og fire kjørefelt hver vei. Nesten alle biler er hvite, for det har presidenten bestemt, ingen hunder for det har presidenten bestemt, og mye marmor for det har presidenten bestemt. Byen har guinessrekord i bruk av marmor på bygninger i hovedstaden. Det var disse bygningene vi så under innflygingen i går, opplyst med skiftende neonlys som et tivoli.
De sentrale gatene er ikke tomme for folk, men det er ikke langt unna. Noe av dette skyldes selvfølgelig varmen, men når vi er i andre mindre sentrale strøk er det mer folk å se. Det er ganske vanlig at lokale vil prate, de unge kan litt engelsk men også voksne folk prøver seg selv om de omtrent ikke kan annet enn ‘Ghood bye’.
I en velfrisert park kom tre unge gutter som ville prate og ville være med på bilde.
Damer i tradisjonelle drakter som de bruker både til hverdag og fest.
Helst ville vi kjøpt teppe av private på et marked, men siden det er lørdag kan vi ikke klare å skaffe oss eksportpapirer, og vi vil ikke stoppes på grensen uten dette. Tepper er seriøse saker i dette landet, her er et eget teppedepartement. Vi fant derfor et lite senter der vi visste det var en teppebutikk som hadde alle papirer tilgjengelig.
Vi endte opp med kjøp av to tepper fra denne smilende jenten som gjerne ville ha selfie med Dianne.
Neste dag dro vi på sightseeing med alle våre nye unge venner i reisefølget.
Den første presidenten i landet etter sovjettiden, var redd for at han skulle bli glemt så han fikk satt opp statuer av seg selv mange steder, og i landsbyen der han vokste opp brukte han av landets sårt tiltrengte resursser for å bygge en Moské til minne om seg selv sammen med et mausoleum til å bli gravlagt i.
Etter lunsj ble vi stuet inn i fem firehjulstrekkere og dro ut av byen. Vi dro rett nordover og ut i ørkenen. Og her ble det varm, veldig varmt, på det meste så vi 47 grader. Og vi var på veg til et gasskrater som i tillegg varmet som et sveiseapparat, et stort sveiseapparat.
Etter en slik tur er det godt å sette seg ned med noe kaldt å drikke, men der var ikke mer skygge enn du klarte å bære selv.
Krateret har oppstått som en følge av feilslått boring etter gass for førti år siden
De regnet med at det ville brenne noen uker, men som dere ser brenner det ennå. Turkmenistan har forøvrig store ressurser gass
Sjåførene satte opp leir når vi kom fram. Natten skulle tilbringes i telt. De var bedre å kjøre bil enn å lage mat, men vi ble mette på grillet lam og kylling med salat og tørt brød. Så satt vi i mørket og fortalte historier, og ble kjent med de andre i følget. Trøtte og varme krøp vi i teltene. Men det var ikke behov for soveposene den natten
Neste dag var det en enkel frokost før vi igjen satte oss i bilene og kjørte videre nordover på stadig verre veier. Til tider var det bedre å kjøre ute i sanden en der vegen skulle være.
Vi var på veg mot grensen til Usbekistan som skulle krysses neste morgen, og undervegs besøkt vi flere steder som var viktige når silkeveien blomstret. Vi endte på et bra hotel der vi fikk en god natt søvn.
For en spennende tur! Og flotte skildringer :)
SvarSlettSpennende og morsom lesing.
SvarSlett