søndag 28. juli 2019

Uzbekistan, silke, kamel og krydder

Usbekistan er land nummer to på reisen. Disse landene ble selvstendige når Sovjetunionen gikk i oppløsing. Men grensene slik de er i dag fantes ikke før sovjettiden, da var det delt opp i mindre områder styrt av klaner, emirer og dets like.

Kryssingen av grenser i disse områdene har dårlig rykte, men vår går som en lek. Ut av Turkmenistan må vi som forventet vise papirene for teppene. På den usbekiske siden  er det like lett. I mars i år fikk nordmenn, sammen med mange andre, visumfrihet til dette landet.

Vi møtes av guide og buss rett utenfor porten. Guiden orienterer om dagen og dagene  vi skal være her, og forteller ‘when we reach the hotel we will do the chicken.’

Reiseruten de neste seks dagene går gjennom flere av de viktige byene langs silkeveien.


Første stopp er Khiva. Det er en meget fotogen by og som forventet er det er tydelig mer turisme her.


Den historiske delen ligger inne i et citadell, konstruert for å forsvare makten mot inntrengere. Emirens palass var bygget for ham og hans fire offisielle koner, samt fjorten konkubiner. Sikkert en travel mann.


Etter en runde med guiden der han forteller om stedets historie og klager litt på Djenghis Kahn, vandrer vi rundt på egenhånd og ser på flotte byggverk hovedsakelig satt opp i murstein av lokal leire, og dekorert med glaserte fliser i klare farger.



Undervegs ønsker en ung mann å konsultere Dianne om muligheten for å studere økonomi på BI i Norge.


I gruppen vår er det et kjærestepar, og under middagen røper John at han har fridd til Emma, og at hun sa ja. Trond er den som annonserer begivenheten og utbringer en skål for de nyforlovede.

Når solen er på veg ned og mørket faller på samler de lokale seg i skyggene der de prater og drikker te mens ungene leker i gatene.



Neste dag venter en syv timers busstur gjennom ørkenlandskap igjen (UZ = 70% ørken). Veien går rett fram så langt øye kan se, og av varierende kvalitet.



Etter noen mil kjører vi inn på en splitter ny firefelts betongvei, bygget med hjelp fra Tyskland og Kina. En oppfinnsom husmor med hus i vegkanten har lagt et stort teppe ut i veien så det sperrer hele det ene feltet, så vasker hun teppet med vann og kost. Trafikken får bare finne seg i måtte svinge unna. (Ikke raske nok med kameraet her.)

Så er det ørken, og ikke mye å se. Vi stopper ved et tehus, Chai Khanah, der vi selvsagt drikker te og strekker på bena. 


Deretter fortsetter mot Bukhara, kjent for blant annet fine silketepper.



Neste dag kommer vi fram til Samarkand, denne byen er blant de mytiske og romantiserte byene  vi gjerne har hørt om i sagn og eventyr, sammen med byer som Agra i India, Timbuktu i Mali, Marrakesh i Marokko og Katmandu i Nepal.


Byen var sentral møteplass langs silkeveien og omtales av Marco Polo i rosende ordelag. I glansdagene var det den største byen i Sentral-Asia. Det lukter nesten litt krydder og kamel av selve navnet, Samarkand.


I dag er byen ganske moderne, men fremdeles kjennetegnes den av at det er mange kulturer og folkeslag som blandes sammen.






Den gamle bykjernen er preget av byggverk fra storhetstiden. Antakelig kan vi takke gamle sovjet for at så pass mye er tatt vare på.


Fra Samarkand drar vi videre til Termiz med nattoget, og er framme til frokost. 



Byen ligger helt på grensen til Afghanistan. Vi må ha spesiell tillatelse for å reise inn i grenseområdet. Gjengen vi reiser med er reisevante, men det legger seg en spent ro i bussen når vi kjører inn i området.


På det nærmeste er vi førti femti meter fra grensegjerdet på Usbekisk side.


Først går vi til et mausoleum over en kjent muslimsk lærer. Historisk sett har det vært nær kontakt mellom landene i området, og han som er begravet her er like kjent på andre siden av grensen. 

Området har også en del grotter der eremitter og andre isolerte seg og fastet i lengre eller kortere perioder.


Området var før islamsk tid et sentralt område for buddhister. Fundamentet til en stor stupa står igjen sammen med rester av et buddhistkloster.




Men det som likevel gjør stedet spesielt er at vi her, like på grensen til Afghanistan finner spor etter krigføring, rester av ammunisjon ligger spredt rundt i området.


En ung gutt i gruppen vår  med overraskende god greie på slikt forteller oss forskjellen på afghansk og russisk ammunisjon vi finner. Vi kan ikke gå hvor vi vil for det er ikke garanti for at alle miner er vekke, og vi minnes på at vi er tett på en konflikt som ikke er løst.


Samtidig går solen ned og alt virker fredfullt på siste kveld i Usbekistan.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar