Tur til Akhalandsby

Klokken halv åtte går guiden vår, Som, Stefan fra Tyskland og vi om bord i en liten buss som skal kjøre oss til Hatsai hvor vi starter todagersturen vår med en halvtimes båttur oppover i elven. En smal båt med motor og  plass til 6 passasjerer ligger klar ved elvebredden og vi får utdelt dagens rasjon med 1,5 liter vann. Vi passerer området hvor kineserne bygger demning for således å hente ut kraft. Elven er stille, men noen elvestryk skal vi gjennom og da spruter det godt på oss. Herlig!

Etter en kort stund legger båten inn til land: «some problem». Propellen er gått i stykker, men det går fort å skifte ny og kaste den gamle på land   

Så blir vi satt på land og trekkingen begynner for alvor. Som finner hver vår stav til oss, men i løpet av dagen har alle fire lagt fra seg denne. Etter 2,5 timers gange er det tid for lunsj. Vi setter oss rett ned på stien etter at Som har lagt greiner på bakken. Ut av ryggsekken sin tar han kokte egg som han skreller med de lange neglene sine, kokt småfisk, grillspyd med svinekjøtt, klebrig ris og bananer. Vær så god og spis, alt er Laomat. 

Vi går gjennom tette skoger og kratt med tydelige stier. Svetten siler i solsteiken, men det er deilig å få brukt kroppen litt i oppoverbakkene. Vi passerer en landsby og besøker den neste. Det vil si at vi hilser på landsbysjefen og får servert te inni den mørke og kjølige huset. Når barna ser oss komme løper de først vekk, men så kommer de gjerne fram igjen og hilser «saabai di». Stefan har langt hår og mye skjegg og det skaper forundring både hos barn og voksne. 

Utenfor stueveggen står en høygravid jente og fjerner kjernen fra bomull med et for oss et gammeldags redskap og vi får lov å ta bilde. Etter det kan bomullen spinnes, farges og veves til de tradisjonelle draktene som spesielt damene bruker.

 
Landsbyen vi skal overnatte i ligger ca 1300 moh. og vi ankommer dit på ettermiddagen. Denne landsbyen har 350 innbyggere fordelt på to landsbyer. Når de blir for store må de deles. Dette er som å komme minst 120 år tilbake i tid. Det vrimler av høns, griser og hunder i alle aldre og noen kyr og okser. Det gjelder bareom å ikke trakke midt oppi de ferskeste kukakene.

De eldste husene har bare gresstak, men de fleste har bølgeblikk på taket og bambus til vegger. Landsbysjefen vår har vært leder i 20 år. Eldste sønnen på 23 år skal overta etter sin far. Han har skaffet seg kone fra en annen landsby. Det er vanlig å gifte seg som 15-16 åring og det blir mange barn, da prevensjonsmiddel ikke brukes.

De gifte konene går i sine tradisjonelle drakter, noe også mennene gjorde før, men ikke nå lenger. Akhastammen som vi besøker har mørkeblå, nesten sorte, klær. Hodeplaggene er pyntet med sølvsmykker, jo mer jo bedre. De bruker gjerne gamle mynter, en mynt vi så var preget i 1920. Små barn går med luer pyntet litt på samme måte. Svigerdøtrene blir behandlet tilnærmet som slaver. 

Huset til landsbysjefen er ganske stort og på ene langsiden litt opp av bakken ligger svigerdøtrene med småbarna i sine avlukker. På den andre siden ligger mennene i et kammer og kvinnene i et annet. Besøkende bor i mennenes rom, og noen av mennene flytter ut. Dianne teller som æresmann og får lov å sove på guttesiden og er glad for å kunne krype inn i myggnettet vårt. 

Kjøkkenet er et eget rom med gruer i begge ender og minst 10 hunder og høns og kyllinger som går mellom bena på damene. Samtidig leker halvnakne barn på jordgulvet. Vi spør om vi kan ta bilde, men det vil de ikke, så det må vi akseptere.

 

Mens vi står utenfor kommer en eldre kone og peker på foten sin som er pakket inn i en tøyfille. Ikke enkelt når vi ikke kan forstå hverandre, men vi kan se at foten er hoven.  Stefan åpner førstehjelpsutstyret sitt og finner noe salve og gasbind, så får vi håpe hun blir bedre. 

  

Landsbyen har et eget sted for kroppsvask litt utenfor «sentrum», så her tar guiden oss med før middag. Det blir en kattevask for Dianne sin del, men Som tar et skikkelig bad og skrubber bena. Om dagen bader mannfolka, men når det er mørkt er det damene sin tur. Landsbyen har ikke elektrisitet, men det ser ut for at alle sammen har hver sin lommelykt. Når solen går ned i sekstiden, henter ungene en jakke og lommelykt og fortsetter leken.

Vi får servert middag på et lavt bord med små krakker og det er eldste sønnen i huset som nå er vert. Rart hva som smaker når en er sulten, og risen blir man mett av. Og så må vi skåle med risbrennevin, Lao lao, som seg hør og bør. Damene og barna spiser på kjøkkenet. 

Myndighetene sørger for litt skole for barna i landsbyen, men bare til de er 13 år. De har sitt eget språk og snakker ikke lao.

 

Om kvelden kommer tenåringsgutter fra en annen landsby, for å treffe jentene sier Som. Utrolig nok er de stylet som om de skulle bo i en storby med tøffe klær og velfrisert hår. Her må de gå lange veier i skogen for å komme til byen og handle, men verten vår hadde likevel et stort skatoll i stuen. Det var fraktet i to deler av åtte menn og det tok en hel dag. Fjernsynsapparat har de, men ikke strøm. Telefon på 450 nettet har de også, og den virker, men det passer liksom ikke inn i tilværelsen her i dette primitive livet.

Vi la oss halv åtte, men soving var det så som så med. Madrasser var nærmest bare en tynn matte på bambussengen og putene var harde.  Hundene gjødde intenst og så begynte hanene og gale. Midt på natten var det et veldig rabalder utenfor soveromsveggen. Det viste seg at en bøffel hadde kommet innenfor gjerdet og forsynt seg med klær som hang til tørk. Guiden sin skjorte var borte og Stefan sin trøye var tygget  i stykker. Før vi gikk fikk vi fylt opp flaskene våre med te i stedet for vann. 

Vi så at damer og menn gikk ut for å jobbe på markene. En jente hadde valmuefrø i kipen sin. Det er tid for å så nå. Regjeringen vil ha slutt på denne dyrkingen av opium, men det er vanskelig å få bukt med, de tjener jo gode penger på dette og bruker det gjerne selv også. 

Myndighetene sender ut delegasjoner for å få folk til å slutte med opium og heller dyrke andre ting. De som dyrker opium blir ilagt høyere skatt enn dem som dyrker mat og bomull. Det er lite effektivt. De vi møtte hadde innkalt til møte i en landsby med 35 familier, men bare en møtte. Politiet har også sine raid med brenning av avlinger og kontroll av transporter.

 

Vi besøkte også en landsby denne dagen, fikk te og «medisinmannen» vår Stefan ga organiske dråper til landsbysjefen som hadde ondt i magen.

Så bar det videre nedover dalen og gjennom rene jungelen som nå er fuktig på stien. Velkommen til igleland, sa Som. Heretter måtte vi stadig vekk stoppe og sjekke beina. Har ikke tall på hvor mange ekle igler vi har knipset vekk fra skoene og sokkene, men heldigvis er de harmløse, og bare få klarte å komme seg helt inn på huden. Man går ikke barbent i sandaler her med mindre man ønsker årelating.

Turen i dag tok bare 4 timer og det var deilig å få av seg skoen og vasse i elven etterpå. Guiden tok fullt bad igjen. Så var det å bli fraktet i båt igjen tilbake til Hatsai og finne guesthouset hvor vi også spiste lunsj sammen med Som før han tok bussen.

Busstur nord i Laos

Vi skal nå ta bussen fra Oudomxay til Phongsaly. Første spenning med en slik busstur er å finne ut om den går, når den går og hvorfra. Stedet er som regel lett, det er de enige om. Tidspunkt kan det være verre med, så etter litt spørring rundt kan man som i dette tilfellet ha tre forskjellige tidspunkt, åtte, halv ni og ni, og så møter vi opp i god tid før det tidligste. Vi går til busstasjonen klokken halv åtte, og når vi får oss billetter bekrefter de avgang klokken halv ni. Det er bare å vente på bussen og avgangen.  Turen skal være tohundre og tretti kilometer, og ta ni til femten timer, men noen har sagt at veiene er bedre nå og at tiden er kortet ned.

Vi får oss te ved et bord og koser oss med å se på folkelivet. En franskmann prøver å komme på bussen med sykkelen sin, men han får beskjed om å betale full billett for sykkelen også, men det er ikke betaling for bagasje ellers samme hvor mye man har. Her er mange busser og full fart, og i det som for oss virker som det rene anarki er det likevel en form for system.

På bussen vår laster de fullt på taket med madrasser og masse bagasje. Så fyller de de små lasterommene som er nederst. Deretter fyller de inne i bussen. Det er minst et halvt tonn kobberstenger og kabler som skal med, og så er det ti til femten tyveliterspann med maling i tillegg til de vanlige sekkene med ris og andre matvarer. De fyller også innunder setene og mellom beina på en del av passasjerene.

Så klokken ti over ni kommer vi av gårde. Etter kort kjøring er det stopp for lessing av mere varer, madrasser er populært. Det meste av varene vi ser er Kinavarer. Kina er i ferd med å overkjøre Laos i disse områdene med billige varer. Men de driver også storstilt utbygging av veier og dammer til kraftproduksjon, og de tar ikke særlige hensyn til miljø og befolkning.

Etter to timer stopper vi i et kryss. Her har vi anledning til nødvendige ærend, og kan handle litt snacks til den videre reisen, frukt, kjeks, grillet jordrotte eller andre fristelser. To tyskere med sykler går av her for å sykle deler av vegen, jeg tror de vil sykle til elven for å ta båten nedover igjen.

Så er det tut og kjør igjen. Det fløytes med et usannsynlig kraftig horn, med en usannsynlig hurtig frekvens. før hver sving for hver person og alt annet som rører seg. Samtidig har de popanlegget på fullt med lokale svisker som presser seg inn i ørene og inn i hodet. Bussen er bruktimportert fra Korea, en nedslitt og skranglete Huyndai.

Veien går gjennom trange daler og over åser. Vi ser skog og dyrket områder om hverandre, regntiden er over, og det meste av risen er høstet.

En kar framme i bussen roper noe, og bussen stopper opp. En bonde på vegen har fire fine ferske griseføtter som han vil selge, og en passasjer har lyst på. Det blir mye fram og tilbake men selgeren aksepterer ikke budet og pakker kjøttet tilbake i pappkassen sin for å vente på neste kjøper.

I perioder er jeg lei av støy og støv, og jeg spør Dianne hvorfor vi ikke heller drar til et sted med svømmebasseng og ro og fred. Hun spør «Fire uker på Playa Ingles, mener du?». Og så ler vi godt og vet at dette passer oss veldig godt.  

Vi passerer en gjeter med en flokk kyr, han har to jordrotter på spidd som en dame på bussen gjerne vil ha med seg hjem. Og nå blir det handel, assistenten på bussen sørger for at de blir pakket inn, og så fortsetter turen på en veg som er smal og veldig svingete, men overflaten er ikke så verst, omtrent som mellom Nesbø og Ostereidet i sommer. 

Dette er en lokalbuss, og folk går av og på undervegs, vi stopper også for å lesse av madrasser og andre varer som fraktes. Sjåføren sørger ikke bare for frakten og betalingen av dette, men han gjennomfører transaksjonen mellom selger i byen og kjøper i landsbyene.

Veien blir smalere og går oppover, vi blir færre på bussen og i Boun Neua, går de fleste av. Nå er det bare førti kilometer igjen til vi er framme, det bør gå på en time, men det kommer litt an på hvor mange trailere med sement vi må passere på veien. Sementen er til kineserenes veg og damanlegg og det går ganske mange av dem. Veiene er nå så smale at det egentlig ikke går an å kjøre forbi, men det gjøres likevel.

Det er like før solen går ned når bussen svinger inn på en støvete busstasjon, ganske nøyaktig åtte timer etter vi startet, selv om det ringer i hodet og støvet tørker i halsen har vi satt personlig rekord for vi var forberedt på en lengre tur.

Phongsaly er en sliten og støvet by som er regionhovedstad her helt nord i Laos klemt mellom Vietnam og Kina. Men er også et utgangspunkt for å besøke fargerike originale stammefolk i skogene rundt omkring her.

Til Laos via Thailand

Vi reiste fra Mandalay til Udon Thani i Thailand der vi traff  Tronds fetter, Morten, med familie. Han er gift der og har to tøffe gutter på fire og åtte år.

Lørdag kjørte Morten oss til grensen mot Laos, vi krysset Mekongelven med buss over Friendship Bridge til grenseposten. Der fikk vi raskt visa og dro videre til Vientiane i en minibuss vi delte med to kinesere. 

Vientiane er en by på størrelse med Bergen. Den er tydelig preget av at franskmennene hadde styringen i landet med kafeer og matkultur deretter. Laos var en del av Fransk Indokina.

Byen er som en magnet på ryggsekkturister som vi ser mange av i gatene, litt som Khao San Road i Bangkok for tjuefem år siden

Vi feiret Diannes 50 årsdag søndag, og så solnedgangen over Mekong før vi hadde en middag.

I dag har vi tatt flyet Til Oudomxay, da det for tiden ikke går fly lengre nord, i morgen drar vi videre med buss.

Når vi kom fram var det tid for lunsj, og vi gikk et sted som i følge skiltet hevdet det var en kinesisk restaurant. Ingen kunne engelsk men de pekte på kjøkkenet, og så var det for oss å gå dit for å se om vi fant noe fristende. Vi fikk ikke ta bilder på kjøkkenet, og det var vel like bra, slik det så ut. Gulvet var glatt av olje så vi holdt på å miste fotfestet. Etter å ha vært på kjøkkenet og pekt litt fikk vi servert noe sterkt med svinekjøtt i og ris. 

Denne hang på veggen der vi  spiste. Jeg vet ikke om det er pynt eller mat som henger til tørk. 

Det er langt fra alle som kan noe engelsk her, men disse ungene mellom ti og tretten år ville gjerne praktisere det de kunne, det er jo alltid kjekt.

Bagan og Mandalay, siste dagene i Myanmar.

Det er kjekt å se at dere er inne og leser bloggen vår, og at dere også legger inn kommentarer. Hvis du har prøvd å kommentere  uten hell så er tipset å bruke "anonym" så får du det til.

Her er et litt langt innlegg, siden vi nå har bra nett. 

Regnet kom lørdag ettermiddag. Vi satt på en fortausjappe og så på folkelivet når det begynte å regne, først lett, men etter hvert ble det ganske tungt. Vi kom oss på bussen ganske våte.

Bussturen startet klokken 19 og som vanlig viste de videoer med søt musikk og alle blir forsynt med vannflaske, våtserviett og spypose. Etter to timer stoppet vi tretti minutter for «dinner». Vi spiste stekte nudler med kylling og drakk grønn te til, før vi fortsatte i natten og regnet.

Det ble et kort stopp til før vi ankom Bagan klokken halv fem på morgenen. Der ble vi møtt av en mann med skilt der det sto KILBAER, det er oss. Han tok oss to og bagasjen vår på en sykkel med sidevogn og syklet den korte distansen til gjestehuset, May Khar Lar, der vi hadde fått booket rom pr telefon.

Klokken fem var vi på rommet, installert oss med myggnetting og sovnet.

 

Vi våknet lengre ut på morgenen og det høljet ned helt til kvelden, men når det er 23-25 grader er det ikke så farlig. Vi holdt oss mye i ro, ingen grunn til å bli våt og skitten.

Folk holder på med sitt til tross for regnet. De sykler og kjører motorsykkel med paraply, noen menn tar av seg på overkroppen, så holdes skjorten tørr, eller de kjører som de ville gjort i tørt vær.

Mandag leide vi sykler. 2 av 3 gir virket og støtten holdes oppe med en plasthyssing. Utpå formiddagen lettet regnet, men det ble noen turer gjennom gjørmete veier. Når vanndammene blir for dype eller gjørmen for tykk er det bare å gå av sykkelen. Lite karbon. Vi ble både våt og skitten.

I området er det mer enn 3000 stupaer. Dette er hus der buddha bor, mange av dem ble bygget rundt 1200 tallet når det var en rik konge som holdt til i området. De varierer mye i størrelse fra to tre meter i høyde til flere titallsmeter. Det er i hovedsak buddhistiske helligdommer, men en god del plasser blander de også inn tro fra før buddhas tid og tilber sine Nats som er naturånder i de samme helligdommene.

I noen av de best bevarte kan man se fresker fra den gang de ble bygget, både bilder og skrifter.

Man kan se at det er brukt utrolige ressurser på byggingen av disse stupaene. Og fremdeles er det slik at buddhistklostrene er de best vedlikeholdte bygningene.

Utenfor de største og fineste er det alltid suvenirsjapper. Selgerne er ikke så pågående, men alle vil vite hvor vi kommer fra. Noen samler på utenlandske pengesedler og i dag var det en som gjerne ville ha T-skjorten til Trond. «You have only one?»

Vi syklet til elvebredden og så båter som losset grus. Her er ikke kaier, båtene er flatbunnet og går helt inn til stranden. Både gutter og jenter bar kurver med stein over smale landganger, og det gikk fort.

Klesvasken ligger til tørk på sanden, og lange rader med store keramikkrukker ligger langs stranden klar for å bli fraktet vekk, noen lager mat og livet går sin gang. Ikke mange turister i denne delen av Bagan, men disse jentene hadde postkort de ville selge. 

 

Her lages laquerware, av fineste sort. Vi besøkte et familiedrevet verksted og fikk vist den møysommelige prosessen. Produktet er bambus som flettes sammen og lakkes. Dess flere lag lakk dess bedre vare. Kjøpte turens suvenirer her.

Spisesteder finnes overalt. Når vi får bestikk på bordet i en skål med kokende vann er vi veldig fornøyd. Sjelden med kniv, men her skufler man maten på med gaffelen og spiser med skeien. Spisepinner er heller ikke noe heft for oss to globetrotter.

Grønn te drikkes til middagen eller når som helst. Det står gjerne en termos med te på bordene og da bruker vi først litt av teen og vasker koppene etter forrige mann. 

Vi kommer langt med noen engelske ord og fingerspråk, det er som oftest en eller annen som kan noen ord, gjerne et barn som lærer litt engelsk på skolen. De har litt problemer med «s» og «r» så det blir litt misforståelser av og til. Plei = Price; millol = mirror.

Tirsdag morgen startet båtturen fra Bagan før klokken ble seks. Det ble en nydelig morgen på dekk med soloppgangen. Turen tok elleve timer, og var kjempefin. Hele veien kunne vi følge med livet på og ved elven. Fraktebåter med store tømmerlaster, fiskere i små kanoer, landsbyer og landbruk.

 

Båten var en ren passasjerbåt med plass til ca 120, men vi var bare fem passasjerer om bord.  Når vi dro fikk vi frokost med oss i en pose av Mrs Cho som drev hotellet, og vi fikk varm kaffe på båten etter avgang. Senere fikk vi tilbud om stekt ris eller nudler til lunsj.

 

Vi ankom Mandalay klokken fem, og måtte legge oss utenpå to større båter. Det var nok av sjauere som ville geleide oss trygt over landganger inn til elvebredden. 

Allerede før vi var kommet i land var det noen som «syklet» med hendene for å tilby sine tjenester. Vi tok hver vår sykkeltaxi til Nylon Hotel. Her var det aircondition på rommet og det var jammen deilig! Heldigvis har vi myggnetting med oss, og heldigvis er jeg gift med en ingeniør som lager festeanordninger i taket.

I Mandalay bor det vel en million innbyggere. Hovedgatene er tette av motorsykler, gående, syklende og noen biler og lastebiler som alle vil komme først fram. Her gjelder den sterkestes rett, herunder det kraftigste hornet,  jeg ville ikke turt å sykle her. Når vi skal krysse gaten holder vi godt fast i hverandre og smyger oss fram, litt nifst, ja. Fasinerende å stå på taket av hotellet vårt seks etasjer over bakken og se på den kaotiske trafikken.

Vi har trålt gatelangs og gjennom markeder, og svettet oss gjennom den gamle bydelen. Noen steder stopper vi opp og beundrer arbeidene kvinner og menn, eller lekende barn. De roper hello og mingelava og smiler bredt. Det er stor stas å få se bilde vi har tatt av dem, etter først å ha spurt om lov.

 

Viktig å ta gode drikkepauser innimellom. I dag rotet vi oss inn på et vannhull der de ikke var vant med utlendinger, men vi fikk likevel det vi ønsket, og fikk vi også en suppe servert uten å ha bedt om det. 

Om kvelden gikk vi på nattmarked. Her selges importerte varer fra Kina, absolutt alt man kan tenke seg. Middagen inntok vi på en lokal sjappe på gaten. Her var det fart og futt. Mange som lager og serverer maten, noen er bare guttunger. Nystekte chapati, chicken curry og herlig kikertersuppe som vi fikk påfyll av etter behov.

Her har en av guttene tatt bilde av oss, han hadde ikke tid til å ta et nytt.

Vi er nå på slutten av et opphold i Myanmar som har vært spennende. Turismen er i ferd med å ta seg opp her i landet, og det er å håpe at de klarer å holde orden på den utviklingen slik at ikke særegenhetene ved Myanmar ødelegges.